• 03.06.2017, 05:43

Med en liten spire i magen


Det stemmer, du leste riktig! Jakob og jeg skal bli foreldre! Kan du tro det? Kanskje du allerede visste det? N har vi nemlig kommet til det punktet hvor vi fler det er trygt fortelle det til venner og familie. Jeg er s lykkelig!! Dette har jeg ventet p siden jeg var 7 r gammel, da jeg forsto greia med bebier i magen. Jeg husker fortsatt at da noen spurte meg hva jeg ville bli nr jeg ble stor, svarte jeg at jeg ikke visste - men jeg visste egentlig; jeg skulle enten bli stalljente, prinsesse eller mamma!


Mammadrmmen, som n har blitt s nr, er fortsatt ganske diffus for meg. Jeg vet at det handler om det fle enorm kjrlighet for, tilknytning til og begeistring over sitt nyfdte nste, men ogs om utallige bleieskift, svnlse netter, barnegrt og en hel del fortvilelse og frustrasjon. Og jeg kan nesten ikke vente med begynne p den reisen. Selv om jeg er ganske redd for og spent p det som mter oss er jeg overbevist om at jeg kommer til elske rollen som mor, og at Jakob kommer til bli en helt fantastisk pappa. For frste gang p lenge kjenner jeg meg s selvsikker og trygg - denne biffen skal vi fikse, uansett hvor tft det kommer til bli! Et av mlene mine er at jeg skal bli en mamma som er full av kjrlighet, som er nr, varm og stdig, i god kontakt med sine flelser, slik som min mamma var. Det ville vrt fantastisk.


Vi er n i slutten av graviditetsuke elleve (10 + 6), og i morgen gr vi inn i den "hellige" tolvte uken. For de som ikke vet det, sies det at risikoen for spontanabort blir kraftig redusert i tolvte uke, og mange gravide opplever at kvalmen avtar n. For meg forsvant kvalmen i lpet av uken som var, uke 11 - fantastisk!!! Jeg kan endelig spise fulle mltider, ikke bare trre kavringer med smr eller ostebriks, og jeg kan drikke noe annet enn farrisvann + eplejuice. Og jeg brekker meg ikke lenger p bussen eller p jobb. Tipp topp! 


Jeg vet at det fortsatt finnes en sjanse for at komplikasjoner kan oppst, og alt vi kan gjre er krysse fingrene for at den lille holder seg frisk og fin og trygt inne i magen. Jeg prver ogs ha et bevisst og riktig kosthold, og ta kosttilskudd som bebien og jeg trenger. Det kan vre vanskelig nr kroppen skriker etter KUN dundersalt og aprikoser. Spennende, hvert fall, fordi cravings'ene endrer seg fra uke til uke - forrige uke var det vaniljeis, gulrtter og lakris, og uka fr det var det vel honning og loff. Jeg hper jeg klarer gi bebien det den skal ha i tiden fremover!

 



S. N har du ftt et lite innblikk i denne verpehnas tanker og forventninger. Og Jakob, han er en fantastisk kjreste og samboer, som gjr alt han kan for at jeg skal fle meg ivaretatt og elsket: han lager rare mltider til meg, skaffer det jeg nsker meg p butikken og lufter hunden vr nr jeg er trtt og sur. Og han er nr og god og lytter til mine rare problematikker, som han ikke s lett kan sette seg inn i. Han er virkelig en fantastisk sttte og kommer til bli den beste pappaen. Det tror jeg alle som kjenner ham vet. 
Vi gleder oss til den frste svangerskapskontrollen n i slutten av juni. Vi har forvrig ogs vrt p tidlig ultralyd for konstatere hvor langt jeg var kommet. Da var jeg i uke 9, og vi kunne hre tydelige, sterke, jevne hjerteslag. Det var en flott opplevelse! Under legger jeg med et bilde av den lille, bare 7 uker gammel. Jeg kommer sikkert til oppdatere bloggen i den spennende tiden som kommer! :) Takk for at du leste! 

 

   



 

 

 

 

 

 

 

 

  • 28.04.2017, 12:18

En hyllest til vr flotte mamma


I mammas begravelse hadde jeg, ved hjelp av to av mine ssken, skrevet en liten tale. Jeg nsker dele den med deg. Det fles godt for meg f lov til dele, og kanskje kan det gi deg noe ogs. 

"Vr kjre mamma, alle deres kjre Hege,
hennes kjrlighet for sine nre var grensels. Dette fikk vi barna kjenne. Mammas engasjement i oss og i vre liv gjenspeilet hennes kjrlighet for oss. Da vi kom hjem etter en opplevelse og ivret etter dele den med henne ble vi bestandig mtt av en lyttende mamma med et stort og varmt smil. Hun lyttet alltid, samme hvor utslitt hun var, samme hvor mange r det tok fr jeg kom til poenget, samme hvor uinteressant det var hre om vre barnslige pfunn og ville ablegyer. Hun tok seg sammen, og s oss, elsket oss - ubetinget og alltid. Og det bli lyttet til og sett, det var en av de mange tingene som gjorde barndommen vr fantastisk. Jeg har ingenting utsette p min kjre mamma i alle de rene jeg har ftt ha henne - og jeg har hatt min "mamma er teitest i verden"-fase - alt jeg vil si er at det beste komplimentet noen kan gi meg, er at jeg er lik min mor. Det er da jeg virkelig skinner.
De siste tre rene var fryktelig tffe for mamma. Og for oss. se mammaen sin st i en slik sorg, bli tatt fra deg, sakte men sikkert, det er ubeskrivelig vondt. se pappaen sin st i, dag etter dag, uke etter uke, r etter r, som den klippen han er, det gjr vondt. Og vi er helt makteslse. Det har ikke vrt lett, men mamma nektet bukke under. Jeg husker enda at hun sa; "ja, jeg har smerter og ja, jeg er sliten, men jeg nekter legge meg i den sengen, for da kommer jeg kanskje ikke opp igjen. Og kreften fr ikke ta knekken p meg helt enda!"
Mot slutten mtte vi nrmest tvinge henne til legge seg nr hun var for sliten. For et mot hun hadde, og for et sterkt hjerte. Det viste hun helt frem til det siste, da hun levde mange flere dager enn vi hadde forventet. Kroppen var utslitt, men hjertet banket hardt! For ei dame. Jeg kunne snakket i timesvis, kanskje dagevis, om hvor enestende mamma var! Men alle dere som sitter her, dere har deres historie med mamma, og jeg tror vi alle kan vre enige om at hun var akkurat det - enestende! Du vil alltid ha en plass i hjertene vre, og du vil leve videre i oss. Vi lover vre snille med hverandre og alltid vre samlet som en familie. Takk, mamma. 

Hilsen de tre sm grisene"

  • 29.11.2016, 14:38

4 mneder har gtt


N begynner jeg kjenne at det er lenge siden jeg har sett henne. Nesten 4 mneder har gtt. Jeg har fortsatt dager hvor jeg vkner opp hjemme og hper finne mamma syngende p kjkkenet, romsterende rundt, glad, varm og full av energi. Hper at alt dette bare har vrt en vond drm. S slr det meg, at hun faktisk ikke lever lenger. Trene presser seg p og tomheten i brystet fles enorm. Jeg holder meg opptatt; leser til eksamen, er sosial med venner, har det hyggelig og koser meg - men tanken p at mamma ikke er der nr jeg kommer hjem gjr at det knyter seg i brystet. Det er rart hvordan hodet mitt tuller med meg... akkurat som om jeg gr og tenker at hun bare er p reise et sted, og at jeg vil se, klemme og oppleve henne igjen snart. Det kommer nok til g mange r fr jeg faktisk skjnner at hun er borte. Og jeg vil ta den tiden jeg trenger. 

 

Opp i alt som er vondt, prver vi leve livet videre uten Hege. Vi vet at hun er med oss, en del av henne finnes i alle oss som kjente henne. Vi er flinke til tenke p alt godt som var, mammas nydelige smil og smittende latter. Alt hun har lrt meg brer jeg med meg videre, og jeg takker henne hver dag for at hun har gitt meg et fantastisk liv. 



"Kjre mammaen min. Jeg savner deg... 

Det fles godt komme hit. Jeg opplever at jeg kommer nrmere deg. Her ligger du, asken din, i fred og ro, og jeg vet alltid hvor jeg kan finne deg. 

Selv n, nr jeg ikke kan se deg, rre ved deg eller hre deg, opplever jeg at du finnes et sted, smilende, lyttende, nr. Det kan hende jeg lurer meg selv, men jeg fler meg beskyttet, trygg, nrmest vket over nr jeg kommer hit. Her kan jeg srge, og jeg fler din stttende hnd p skulderen. 

Jeg hper du har det godt der du er n. Jeg hper du tenker tilbake p livet ditt, at du ikke angrer p noe. Jeg hper du vet at mannen din, barna dine og alle du har gledet med ditt nrvr, tenker p deg og kjenner takknemlighet, kjrlighet og varme. En del av meg hper at du hrer meg, kanskje til og med ser meg, her jeg sitter. Jeg hper du ser trene mine, at du forstr din betydning for meg - for barna dine. Alt du har gitt oss, skal vi n gi videre til vre. Omsorgen, kjrligheten og motet. Du vil alltid leve videre og en gnist fra deg finnes i oss. 

Hvil i fred, skjnneste mammaen min."
 

  • 27.09.2016, 19:00

"Hei, doktor. Kan du fikse meg? Jeg orker ikke fle mer..."


Frst m jeg si at jeg har gtt en lang prosess fr jeg n kan skrive om dette... mest fordi jeg har vrt s langt nede. Og fordi jeg ikke skjnner hva som skjer. Men n er jeg her, foran tastaturet, og skriver. Jeg tror det er en del av min mte forst dette p. Skrive ned tankene. S her kommer de...

Kanskje er jeg premenstruell, kanskje er jeg manisk-depressiv, kanskje er jeg bipolar, kanskje er jeg psykotisk, kanskje br jeg medisineres... jeg er i hvert fall en ting: SINNSYKT FRUSTRERT. Og jeg fler. S MYE - HELE TIDEN. Jeg fler meg glad, men trist, trtt, men vken, stressa, men lat, irritert, men blid, selvstendig, men s avhengig, fortvilet og hpls, men samtidig full av hp og entusiasme. Og om jeg ikke allerede er gal, s kommer jeg snart til bli det. Om du, som sitter og leser dette, har oppskriften p likegyldighet... jeg ofrer skjorta for den oppskriften. Skal jeg begynne ryke hasj? Folk gjr jo det, da! Hvis de gr i gjennom noe vanskelig, jo? Ikke alle, s klart. Neida, pappa, jeg skal ikke ryke hasj. Men den flelsen av at "det er ikke s farlig, det ordner seg!". HASHTAG DENFLELSEN. Gi meg den! Jeg orker serist ikke mer av dette her. Jeg har tenkt, reflektert, grublet, resonnert... "hvorfor kan jeg ikke bare fle RO? Trygghet, selvstendighet, tilfredshet?". Kan du fortelle meg at dette er heeelt normalt? Moren min dde jo nettopp, og jeg har vrt opplevd mye tungt de siste tre rene... Det er ikke s rart at jeg har det vanskelig. Jo, kanskje det er det. Kanskje nr det gjelder noe av dette, men ikke alt. Hvilke flelser er knyttet til hva? Hvem skal jeg kjefte p nr jeg er sint? Jeg vet ikke, for jeg vet ikke om den jeg tror jeg er sint p, er den jeg faktisk er sint p. S det ender med at jeg lar vre  kjefte p andre, jeg kjefter p meg selv, nr jeg kanskje egentlig er sint p et annet menneske. S gr tiden... og jeg fler meg elendig, forvirret, orker ikke st opp, vil ikke spise, vil ikke drikke, vil ikke mte folk... jeg er bare s sint p meg selv. S fryktelig sint... S sint p alt jeg ikke fr til, som alle andre fr til. S flau over at jeg er s avhengig av kjresten, som har flyttet til en annen by, for flge det han drmmer om. Og han fortjener pusterom, men jeg klarer ikke gi ham det. S blir jeg sint igjen. P ham, for at han dro, og p meg, fordi jeg fler det jeg fler og er den jeg er. KAOS. 

Jeg tror jeg snakker for de fleste mennesker, nr jeg sier at for at vi skal ha det bra, m vi like oss selv og trives i vrt eget selskap. Hvordan elske seg selv igjen, hvis man over flere r har hatet? Hvis man ikke er stolt over vre den man er og det man utretter? Jeg vet ikke... hvor skal jeg begynne? Det er tydeligvis ikke bare lett endre meg, for jeg har en fantastisk familie, og jeg har en kjreste du ikke finner maken til. Han er s tlmodig, s omsorgsfull, s enestende, og han... han elsker meg. Akkurat den jeg er. Hvorfor kan ikke jeg? 

Mamma var et stolt flelsesmenneske. Jeg beundret henne for det, s mye... Jeg synes det var s fint se et menneske i s god kontakt med flelsene sine, og hvor balansert hun kunne vre, hvor glad... Jeg er som henne, bare at jeg ikke er stolt av at jeg fler s mye. Ikke akkurat n. Jeg blir spr, og jeg skulle gitt s mye for bare... f en pause fra alle flelsene. Jeg klarer ikke ta gode avgjrelser for meg selv, jeg har kjrt meg fast i et destruktivt mnster som jeg ikke kommer ut av, p grunn av alle flelsene. Jeg kan ikke styre dem, de styrer meg... fullstendig. Klarer du si: "Nei, n m du holde hodet kaldt og ta riktig avgjrelse, selv om du er fryktelig lei deg og har lyst til velge noe annet"? Jeg kan tenke dette, men jeg klarer ikke  handle deretter. Flelsene har fullstendig kontroll. S... hvordan gjenvinner man kontroll over seg selv, da? Det blir jo som  ta kontrollen fra seg selv, og gi den til en annen del av seg selv. Hres jo litt teit ut? Handler vel mer om bli bevisst hvordan jeg kan styre den delen av meg som fler, med tankene mine.  

Jeg fant denne artikkelen: http://www.nettavisen.no/nyheter/flelser-gjr-deg-ufornuftig/701978.html, som belyser flelser og hvordan de kan gjre deg ufornuftig. Her trekker de riktignok frem pengespill... vet ikke hvor relevant det er. I en annen artikkel str det: "Mye av det vi tenker, fler og foretar oss er styrt av ubevisste krefter. Noen studier viser at opp mot 95 % av sinnets bevegelser er ubevisst. Vre tanker og flelser er diktert av tidligere erfaringer, og de fleste av oss har utviklet enkelte ubevisste automatiske mnster som hemmer oss i egen utvikling". Sa du hemmer utvikling? JA! PRESIS! Jeg kommer jo ikke videre med noe... "De fleste av oss"... s jeg er ikke alene! Jeg er kanskje bare litt ekstrem akkurat n? Psykologen min har en utfordring, ja... vi nsker ham lykke til i morgen! 

Takk for utblsningen, og takk for meg. 

 



 

 

  • 31.08.2016, 21:28

Tiden etterp


Ja, s skjedde det - det vi alle visste ville skje. Morgenen den 3. august sovnet mamma stille inn. Vi stod rundt henne, og s p at hun tok sitt siste ndedrett. Vi grt, vi klemte, henne og hverandre. Det er helt spesielt se en skjel forlate kroppen. Akkurat i det hun ndet ut, kjente jeg at vi ble en person mindre i rommet. En varme, som jeg har kjent p hele livet, forsvant. Mammas varme... Borte. Den blgen som kom over meg da, den har jeg aldri kjent maken til. Som om noe inni meg kollapset. Jeg kunne nesten kjenne hvordan ryggraden min krummet seg, jeg ble s tynget ned...

S... P den andre siden, nr jeg hadde summet meg litt, kjente jeg en slags lettelse. N har hun fred, tenkte jeg. Vi grt, alle sammen, den dagen, og dagene etterp. S kom dagen, bisettelsen. "Hun er virkelig borte", sa jeg til meg selv. Jeg vet ikke om jeg enda har insett det. Nr jeg snakker med andre om huset hjemme, sier jeg hos "mamma og pappa". De siste gangene har jeg tatt meg selv i det - "hjemme hos... pappa". Nr jeg sier den setningen kjenner jeg hvor glad jeg er for pappa. At han er der. Han kan fylle det vonde tomrommet i brystet, bare ved utveksle noen f ord med meg over telefon. Nr jeg snakker med ham, fler jeg at jeg nesten snakker med mamma ogs. Det er en veldig spesiell og fin flelse. 

Men jo, bisettelsen. Dagen ble fin. Den ble fryktelig tung og fylt med et hav av trer, men veldig fin - med s mange flotte mennesker som alle brer sterke og gode minner om mamma. Med mye musikk, fantastiske taler og fin prat. I mammas nd, virkelig. Hun ville nsket det slik.

Nr alt dette er sagt... Det kommer en tid etterp. Nuet. Og den tiden vi har foran oss, uten mamma... Det er litt fint -  noen ganger, nr jeg skal ta et valg, eller utfre en handling, tenker jeg: "hva ville ho mor tenkt om dette?". S hrer jeg stemmen hennes, latteren hennes; s positiv, s sprudlende, s god og varm. Hun ville nok ha sagt: "dette er det kun du selv som kan avgjre, Victoria. Du skal ha tro p at det du velger er riktig for deg. Har du lyst p den sjokoladen, og fler du har fortjent den, s ta den!". Hehe. 

Nr jeg tenker p mamma n, kjenner jeg varme, kjrlighet, glede, men sklart ogs et sterkt, sterkt savn. Og dette savnet skal jeg leve med. Vi skal leve med det, familien og vennene hennes. Alltid. Og det er greit. Det som er utfordrende, er at ting blir stende stille for meg... De siste tre rene har mamma, hennes sykdom, hvordan hun har det og hva som skal skje videre med henne/oss, opptatt nesten all min tankekapasitet. N er det s tomt... Jeg blir stende, med hendene hengende ved siden, tafatt og rar... Hva skal jeg gjre n? Det er s tomt innvendig, og jeg begynner tvile p alt jeg gjr. Det er vel kanskje her psykologien/terapeuten kommer inn i bildet. Jeg tror nok det ville vre lurt. For hvis jeg skal klare meg helt p egenhnd n, slik jeg har vrt s bestemt p, kommer jeg sikkert til droppe ut av studiet, legge meg p sofaen og bli der resten av ret. Det gr jo ikke. Her igjen, tenker jeg p hva mamma ville ha sagt. Jeg tror hun hadde blitt ganske fortvilet hvis jeg nektet snakke pent med noen nr jeg hadde det vanskelig. 

S - for meg blir det neste steg, ta tak i tomheten, og fylle den med noe som gir meg mening, fortsette leve og bare "gnne p", som mamma ville sagt. 

Vi savner deg, mamma. Og tenker p deg hele tiden. "Selvom jeg dr skal ikke dere slutte leve", sa du. Jeg vet at du hadde nsket at jeg kjemper for holde meg p rett sti n i tiden fremover... Og det gir meg motivasjon til ikke gi slipp p ting, selvom de fles uoverkommelige.

Jeg skal have inn den bacheloren! 

  • 19.07.2016, 16:25

Kjre mor


Det bli fratatt livet 15-20 r for tidlig... jeg kan bare forestille meg hvor vondt det er. Den sorgen det medbringer, sorgen over alt man ikke har ftt oppleve, alt man ikke har ftt se, hre og fle, det m vre s fryktelig srt. Jeg fr s vondt i magen av tenke p det. Og sett fra min side, barnas side: det bli fratatt moren sin altfor tidlig... Jeg tenker s ofte p mine, og mine sskens kommende barn - barnebarna mamma aldri vil f holde i armene sine, aldri vil f kjenne. Hun vil aldri f se meg i den hvite brudekjolen, slik jeg alltid har forestilt meg. Jeg har alltid forestilt meg mamma tale i bryllupet mitt. Hun er s dyktig til sette ord p ting. Har alltid forestilt meg at hun skal skryte av meg og fortelle alle hvordan hun ser seg selv i meg, hvor lik jeg er henne... Og hvor flott det er. Men snn blir det ikke. Hun kommer ikke til vre der nr jeg fder mitt frste barn, og hun kommer ikke til se meg i den hvite kjolen. Det gjr meg helt fullstendig knust. 

Men dette er kun se fremover, se alt som ikke blir... Hva med se seg litt tilbake ogs? Hva med fokusere p alt som har vrt? Hva med rette blikket og oppmerksomheten litt tilbake til alt mamma har vrt for meg, pappaen min, ssknene mine, familien, alle hun har mtt og drysset gullstv over? Det er ogs viktig, parallellt med sorgen... Det  kunne se tilbake og fryde seg over alt mamma har gitt til alle de rundt seg. S mye glede hun har spredt, s mye klokt hun har sagt, s mye flott hun har opplevd. For en fantastisk dame hun er. 

Og den fantastiske damen ligger her, ved siden av meg i sykesengen. Fjern, trett og sliten og i morfinrus, fordi smertene er s sterke. Hun er for mange kanskje ugjenkjennelig, fordi mye har forandret seg - men smilet, ynene og det sterke, varme hjertet fullt av kjrlighet, det er likefullt intakt. Og jeg er s stolt. Og glad, samtidig som jeg er utslitt av sorg... Men ja, jeg er glad, for at jeg har ftt lov ha akkurat denne flotte damen til min mamma. 

Jeg savner henne, og hun forsvinner fra meg, litt og litt, for hver dag som gr... Men mine sterke, gode, gledesfylte minner av, og med mamma, de vil alltid finnes hos meg. Og oppi all sorg, utmattelse, hplshet, sinne... s vil jeg alltid kjenne takknemlighet, for at hun er akkurat den hun er <3

 



 

  • 19.06.2016, 21:38

Helvetesfestivalen (ingen bilder!)


Du har helt sikkert hrt om den rlige hundefestivalen i Yulin? Ja, jeg har ikke ord for hvor grusomt det er og jeg skal ikke utsette deg for skrekkbilder- og filmer, jeg kan ikke se det selv heller. Jeg skal bare dele hva jeg tenker, da dette her virkelig tynger hjertet mitt. Hva er greia? Jeg forstr det ikke. Hjelp meg forst. I Kina spiser de hundekjtt. OK. De spiser hund, vi spiser gris, ku, kylling, sau... OK. Snn er det bare. Jeg respekterer at de i Kina har et annet syn p hunden enn det vi i vesten har... men hvorfor arrangere en festival hvor attraksjonen er at hundene skal pines til dde? Hvorfor i all verden kan de ikke bare sette en kule mellom ya p dyret, ogs er det gjort? Hvorfor m hundene sitte i s trange bur, og lide i flere dager fr de tortureres? 

Jeg har hrt litt forskjellig... "kjttet smaker visst bedre da, nr dyret har lidd", og "det er en gammel tradisjon, det handler om tro og religion...". Pstand nr. 1: Kjttet smaker bedre. FEIL. Det er helt fullstendig feil. Nr et dyr blir utsatt for s mye stress, redsel og smerte, blir kjttet faktisk seigere enn om dyret har hatt det greit fr det ble slaktet. Dyrets kost, forholdene dyret har levd under, hva slags behandling det har ftt - dette pvirker kjttet i stor grad. Jo bedre dyret har hatt det, jo bedre blir kjttet fra det. Dette er jeg overbevist om. Pstand nr. 2: Gammel kinesisk tradisjon, tro og religion. Ogs feil. Iflge mine kilder er denne festivalen noe som har startet n i de seneste ra. Det er visstnok ingenting i kinesisk historie som tilsier at hunder skal pines. NB! Dersom du sitter med faktaopplysninger som motsier dette, del gjerne med meg. Jeg vet ikke hvor plitelige de kildene jeg har brukt, er.  

Alts. DERSOM dette stemmer, det jeg n har psttt - at kjttet fra hundene ikke smaker noe bedre med den grusomme behandlingen de fr, og at denne festivalen ikke grunner i en gammel, kinesisk tradisjon... Hvor i helvete kom denne ideen fra?! Jeg beklager meg p forhnd, for det jeg n kommer til si, men jeg er alts s forvirret, s lei meg, s sint, s KVALM! Er alle disse hundrevis av kineserne... er de psykopater? Eier de ingen empati? Er det underholdning for dem behandle dyrene snn? Og hvis det er det, hres ikke dette da ut som SYKE mennesker i dine rer? Det er da VIRKELIG ikke naturlig for et mennekse nyte at et annet individ lider? Om noen Gud har skapt oss, har han IKKE skapt oss snn. Med mindre det er snakk om en eller annen form for hevn? Greit... tyrefekting. Helt jvlig. Men det publikumet som sitter der p tribunen og heier, spiser popcorn og godter seg over denne dyremishandlingen, de har vel ftt dette inn med morsmelka, at "dette, gutten min, dette er underholdning!". Tyrefektinga har vel eksistert i mange, mange r? Eller...? 

Uansett hva slags syn man har p hunden i Kina, s vet vi n at det er tusenvis av kinesere som slr hardt ned p denne festivalen! De synes det er helt motbydelig. De eier hund selv, og elsker hunden veldig hyt. S HVORFOR holder disse andre menneskene p med dette? HVILKEN JVEL er det som str bak denne festivalen? Den festivalkomiteen der, den skulle jeg gjerne ha tatt et par alvorsord med! HVILKE MENNESKER ER DET SOM STTTER DETTE? 
Det er litt frustrerende, hele greia, for jeg nsker finne ut hva i all verden dette bunner i, men jeg ORKER IKKE  browse meg gjennom nettet. Det gr rett og slett ikke. Jeg blir sykemeldt. Det er ikke tull. Jeg kan g og grte i timesvis, ikke f sove p flere netter, og de bildene jeg eventuelt har sett, de forsvinner ALDRI. Jeg fungerer rett og slett ikke som menneske hvis jeg utsetter meg for disse tingene. Er det noen der ute som er mer hardhudet, tffere, ikke blir s berrt, som kan fortelle meg HVORFOR disse menneskene gjr dette mot hundene, og HVORDAN I HELVETE VI KAN STOPPE DET?! 

Jeg grter s mye for de hundene... og jeg vet at jeg ikke er alene om det, det m da virkelig vre noe vi kan gjre - alle vi som bryr oss? 

  • 18.05.2016, 22:45

Legg vekk telefonen - se deg litt rundt!


Er du en nervs person? Hvordan kan du egentlig vite, hva kan du mle ut ifra, nr mange av menneskene rundt deg er flinke til skjule det hvis de sliter? Jeg tror ikke jenta bak kassa p Rema i gr visste at jeg holdt p g i opplsning fordi jeg leverte inn en oppgave for sent og gjorde lreren frustrert. Jeg var blid, som vanlig, virket sannsynligvis hflig og relativt balansert. Det er jeg ikke. Jeg er et nervevrak. Og jeg er like mye med p gjemme meg bak et sminket ansikt og et smil, som alle de andre p min alder - jeg som er s fokusert p at vi ikke skal g rundt som maskerte, feilfrie mennesker. 

S tenker jeg... Hva hvis. Hva hvis jeg hadde satt meg ned p en benk i all offentlighet og grtt? Tatt av masken, gitt faen. Hva tror dere ville skjedd da? Kanskje forbipasserende ville tenke at jeg var syk. Man sitter da ikke i all offentlighet og grter snn?! Man sker trst og hjelp hos en av sine nrmeste - foreldre, venner eller kjreste - og da sitter man ikke alene p en benk og grter. Jeg er jo ikke 12 r lenger. Hadde det vrt et barn, ja - da er det akseptert. Vi forventer ikke at barn skal beholde fatningen ute blant folk. P grunn av at jeg er en (ung) voksen person, vil jeg faktisk tro at folk flest ville vegret seg for hjelpe meg. De tenker kanskje at jeg ikke har noen g til, siden jeg sitter der alene. Kanskje jeg er psykisk ustabil? 

Litt krunglete mte komme til poenget p - MEN. Hvorfor er vi s redd for flelser, og ikke minst hverandres? Med en gang noen har en sterk flelsesreaksjon ute blant folk blir han stemplet som gal, eller? Vi fr i hvert fall store yne, str kanskje og filmer i stedet for hjelpe ham. Satt p spissen...

Jeg vet ikke... Jeg blir bare s trist. Jeg synes virkelig vi skal se p barna! De grter hyt, de ler hyt, de er utforskende, sprrende og ikke minst MODIGE! For ganske mange r siden hadde jeg dreti meg ut sret min davrende kjreste  - jeg sto p en bussholdeplass og grt. Det sto to andre jenter p min alder der. Jeg prvde skjule at jeg grt, men det var nok ganske tydelig, jeg gikk rett og slett i opplsning. S kom det en liten gutt gende. Tipper han var rundt 10 r. Han s ut til skulle g forbi oss, men jeg fikk totalt hakeslepp da han stoppet, kikket p meg og kom bort til meg: "hvorfor grter du?". Jeg forskte  ta meg sammen litt og sa: "det gr bra, jeg er bare litt lei meg." S spr han videre: "hvorfor er du lei deg? Du kan fortelle meg det, jeg lover ikke si det videre!". Jeg mtte nesten le litt, fordi han var helt utrolig nydelig. Da fortalte jeg ham at jeg hadde sagt noe dumt og sret en venn som jeg var glad i. ynene hans lyste liksom litt opp, ogs sa han: "det har skjedd med meg ogs, for noen dager siden - jeg begynte slss med bestekameraten min fordi han gjorde meg sint. Jeg ble veldig lei meg etterp og grt masse fordi jeg flte meg s slem. Nr jeg sa unnskyld ble vi venner igjen! Du m ikke grte. Si unnskyld s blir dere venner!". Jeg kunne ikke annet enn smile stort. Han smilte tilbake og gikk videre. Jentene ved siden av meg latet som de ikke hadde ftt med seg situasjonen og stirret ned i mobiltelefonene sine. Jeg forskte f yekontakt med ei av de, og nr hun mtte blikket mitt fikk jeg et lite smil. 

Det jeg prver si er... hva skjer med oss? Hvorfor blir vi, nr vi vokser opp, s forsiktige, s handlingslammede i slike situasjoner? S opptatte av "oppfre oss" i offentlighet? Jeg sier ikke at vi alle skal g rundt og prakke flelsene vre p fremmede mennesker... jeg mener ikke at jeg skal sette meg p en benk og grine fordi mamma er syk, for ske trst hos fremmede. Men liksom... skjnner du hva jeg mener? Har jeg ikke rett, er vi ikke veldig redde for sterke flelsesreaksjoner, bde hos oss selv og hos andre? Hvorfor er det s skummelt trste noen du ikke kjenner? Det er ikke sikkert dette gjelder alle - det kan godt vre mange der ute som er utadvendte og modige i disse situasjonene, og som gjerne gr bort til en fremmed for hjelpe. Jeg vet, ut i fra meg selv, at det er kjempeskummelt. Vi er kanskje redde for bli avvist, kjeftet p, for gjre det verre? Men serist! Hva er oddsen for det? De fleste mennesker ville da virkelig satt pris p omsorg, hvis er tydelig at den fremmede nsker hjelpe. Lurer p hvilken retning vi tar videre... blir det mer akseptert snakke med/dele ting med fremmede p bussen? Har sett noen reklamer som virkelig gir meg hp! Ta blikket opp fra telefonen, og observer medmenneskene rundt deg! Jeg har lyst til prve noe nytt... legge fra meg telefonen noen ganger, nr jeg sitter p bussen eller p toget, ta ut reproppene og ta inn hva som skjer rundt meg. Hvem er det jeg ser p? Jeg tror det kan vre sunt! Tenk om alle hadde hatt den holdningen! Kanskje vi ville blitt modigere da? :-) 

  • 18.05.2016, 22:15

P-stav - ikke kdd med hormonene mine!


Hei! 

Lenge siden jeg har blogget n... Jeg har helt rlig ikke hatt et snev av inspirasjon. N tror jeg at jeg kanskje har funnet et brennende hett tema. Kanskje ikke brennende hett, men jeg vil tro det gjelder mange, kanskje akkurat du har erfaring med det, gode eller drlige? 

Jeg har jo skrevet flere innlegg om mamma og sykdommen hennes, om familien og sorg knyttet til dette. Nr et s nrt familiemedlem som en mamma blir rammet av uhelbredelig kreft, pvirker jo dette naturligvis humret mitt i stor grad. Nr det er flere faktorer i livet som gjr meg deprimert, trist og tung, kan det vre vanskelig avdekke hva som er hva. Det er bare en stor smrje av vonde flelser og depresjon. Akkurat n er det ganske vanskelig skille mellom hva som er sorg og sorgprosess, og hva som er mine "andre greier"... "Andre greier" kan da bl.a. vre p-staven. Jeg fikk den for ca. 6 mneder siden. For vre sykepleierstudent, vet jeg svrt lite om hormoner og hva som kan skape alvorlig ubalanse. Dette nsker jeg lre mer om, og da har jeg jo titalls med lrebker jeg kan se i! S langt har jeg ikke kommet enda, men jeg vet dette: jeg har mistanker om at den staven bare har skapt helvete for meg. Nedsatt sexlyst og voldsomme humrsvingninger, slapphet... Generelt lite livsgnist. Jeg vet ikke, jeg tror liksom ikke det er meg. Jeg tror det er den staven. Sammen med andre faktorer, som sykdommen, kanskje. Uansett... N har jeg bestemt meg for fjerne den. S fr jeg litt mer klarhet i hva som faktisk er "meg", snn som jeg fungerer, og om den staven eventuelt bare delegger for meg. Har du noen erfaring med p-stav? Nr jeg tenker ordentlig over det, merker jeg at jeg egentlig virkelig misliker tanken p at et fremmedlegeme blir satt inn i armen min, og begynner styre hormonene mine og humret mitt. Jeg vil liksom funke selv. Uten det. P den andre siden... Viktigheten av praktisk prevensjonsmiddel er jo ogs viktig. Men jeg tar heller piller hver dag, som ikke fkker meg opp. 

Victoria out.

 

  • 10.04.2016, 14:07

Korreksjon!


Hei. 

Refererer til forrige innlegg om nettsaken angende mammas sykdom. Har behov for ppeke noe ved dette, og korrigere: Mamma har 5 barn, hvorav to gutter ikke har blitt nevnt verken i intervjuet eller i nettsaken - noe som er ganske s forferdelig feil. Journalisten bak intervjuet og nettsaken hadde fra frste stund fokuset p Ruben, Johannes og meg, da det var ei venninne av oss tre som var koblingen mellom journalisten og oss. Jeg tror ogs at grunnen til at vi ble s i fokus her, er at vi er ganske mye yngre og ogs tettere i alder. Mammas to snner fra frste ekteskap er voksne gutter, i hverfall sammenliknet med oss. Jeg mener at dette er rsaken til at de har blitt utelatt i denne saken - men jeg jeg synes lilevel ikke at dette rettferdiggjr det faktum at det str i overskriften: "TRE ssken skal miste sin mamma dette ret". Det verste er at dette har gtt oss litt hus forbi oppi alt sammen, og det er godt mulig at Ruben, Johannes og jeg br ha vrt enda tydeligere p at vi er FEM ssken som skal miste mamma dette ret. 

Dette var svrt viktig for meg ppeke, da vre eldre brdre er minst like rammet. Vi str sammen opp i alt dette, og at noen skulle bli utelukket p denne mten ble veldig leit.

Jeg skal gjre det jeg kan for f rettet opp i dette i nettsaken. 

  • 06.04.2016, 23:18

Nr mamma skal d...


Hei. Hvis du ikke allerede har hrt radiointervjuet, eller lest nettsaken, og har lyst til bli kjent med vr situasjon, kan du klikke her: http://www.nrk.no/vestfold/xl/snart-skal-mamma-do-1.12852299

Tanker i forbindelse med sykdom.

Jeg er 23 r gammel, kalles for ung voksen, men n nr jeg skal miste mammaen min til lungekreft blir jeg ei lita jente igjen. Trene sitter mye lsere... Men jeg har egentlig ikke grtt p lenge n. Det er faktisk godt over en mned siden jeg grt. I lpet av de siste 2-3 rene har jeg nok grtt s mye at jeg har kunnet tanke en trailer, s jeg kan ikke helt forklare hvorfor jeg n har hatt en s, tilsynelatende, stabil periode. Likevel, under det du ser er det srt. Jeg srger inderlig selvom jeg ikke grter. Vi srger alle, alle i familien, alle nre venner, kanskje til og med bekjente av mamma, fordi hun har satt tydelige spor i livet deres. Hun er en snn type som du ikke glemmer. Fantastisk er hun. Jeg er s stolt av henne. 

Det er rart... mamma har vrt syk i snart 3 r. Jeg m snart forst at ingen av oss kan redde henne. En del av meg har vel forsttt det, men hele meg kan ikke godta det. Jeg ser for meg kreften som en svart skygge, en faen, som legger seg over henne og kveler henne, tar henne fra meg. Jeg fr lyst til sl i veggen nr jeg tenker p det. Men jeg kan ikke sl i veggen, det er ikke veggens skyld. Det er ikke legenes skyld, det er ikke mammas skyld, heller ikke familiens skyld. Jeg kan ikke skylde p noe som helst. Jeg kan ikke banke opp noen eller noeKreften er som en "boss" du aldri klarer sl. 

(Mamma og meg)

Noe m sinnet og fortvilelsen g ut over, og det blir meg selv - stort sett. Jakob, min vidunderlige kjreste, har vrt en boksesekk for meg av og til. Det vil jeg ikke gjre mer. Det ble altfor vondt, og uten ham som sttte hadde vrt delagt for lenge siden. Jeg kan ikke skyve ham unna p den mten. S. Jeg ble sint, fortvilet, gal... og da synes jeg at det var fint kaste opp maten jeg spiste. Jeg har sluttet med det n. Jeg har tenkt en del p det, hva det var for noe... og da har jeg resonert meg frem til at jeg skulle for faen ha kontroll p vekten min, nr alt annet i livet mitt faller sammen. Nr du er glad og tjukk, trener du kanskje? Du henter motivasjon fra et sted. Nr du er trist og tjukk, kaster du opp maten... kanskje? Jeg tror det er litt snn, hvert fall for meg. Jeg vil ikke fle at jeg er for stor, men min kilde av motivasjon er fullstendig tom... da tyr man til slike ting. Og det var deilig fle at jeg fikk ut noe. Det var vondt, ekkelt, jeg ble bekymret for tennene mine, men det var likevel godt.

Jeg skriver meg bort... Jeg skrev over at jeg blir ei lita jente n, n nr mamma skal d. Sprsmlene som regjerer hverdagen min er (langt innpust): "hva skjer nr mamma dr? Hvem skal jeg g til for rd, omsorg, kjrlighet, slik kun en mor kan gi? Hva skjer med pappa? Jeg er bekymret for at han skal g helt i bnn. Jeg vil hjelpe ham, men jeg klarer kanskje ikke hjelpe meg selv... Hva skjer med Jakob og meg? Hva om jeg bare skyver ham lengre og lengre unna meg, og at alt jeg vet om er avstand, fordi jeg ikke har noe gi ham? Hva skjer med ssknene mine? Jeg m hjelpe dem! Jeg m snakke med dem, vise at jeg er der og vil dele sorgen med dem, sttte dem, men hva om jeg ikke tr? Hva om jeg ikke klarer? Jeg er livredd n, hvordan kommer jeg da til fle meg nr hun er borte? Da kan hun jo ikke trste meg... Og hvor havner hun? Hvor blir hun av?" (utpust).

Jeg kan godt forst at alle disse sprsmlene gjr deg svimmel, sliten... jeg blir helt utslitt av dem. Skulle noen ganger nske jeg bare kunne ta alt dette seinere... men snn er det jo ikke, de er der, og de m f vre der. De blir kanskje stende ubesvart, noen av dem. Jeg er fryktelig glad i ssknene mine, og i intervjuet fr du litt innsikt i hvordan Ruben og Johannes er. De er flotte gutter, som alltid har vrt stolt av. Jeg er s utrolig glad for at jeg har dem n. Jeg skulle nske vi brukte hverandre mer. 

Dersom du eller noen i din familie har vrt/er rammet av kreft, s hper jeg at penheten vi viser gjennom intervjuet og nettsaken gir deg noe. 

MOREN min er syk, og jeg skriver BARE om meg selv. Meg, meg, meg. Blir litt uggen av se det, men dette er min blogg og jeg BLSER UT alt jeg har p hjertet. Har hrt jeg er flink til skrive, men strukturen... den mangler jeg, tror jeg. 

Vi tar en dag av gangen her, det er det eneste vi kan leve med. 

  • 11.03.2016, 23:51

FLELSER


... for mange kan dette vre et skummelt ord. Jeg vet at noen mennesker faktisk skyver fra seg nesten alle flelser de har, og at det til slutt ender med at de ikke engang klarer forelske seg, fordi de "er ikke s veldig flelsesmennesker"... Jeg vet ikke hvorfor de gjr det. Kanskje de har opplevd forferdelige ting, som gjr at det blir uutholdelig kjenne p flelser. Kanskje de rett og slett har opplevd ting i livet, ftt s mye dritt fra foreldre eller "venner", at de ikke orker kjenne p hvordan de faktisk har det. De fremstr ganske materialistiske, kyniske og "tomme". Jeg kjper det ikke. Jeg tror ikke at noe menneske kan vre snn, og at det ikke er noe mer. At du treffer bunn der, liksom. Nope! De undertrykker flelsene sine, fordi de ikke nsker mte dem - og selv om det av ulike grunner kan vre sykt vanskelig kjenne p dem, s vil de aldri kunne utvikle seg skikkelig som mennesker hvis de aldri tr ta tak i det. 

Selvflgelig, s har du de menneskene som faktisk har det helt fint. De har en jobb de trives i, en flott familie, de er trygge p seg selv og nyter hverdagen. De er lykkelige. Disse menneskene har kanskje ikke s veldig stort behov for reflektere rundt flelser. De er mer opptatt av ryktet som gr om naboen eller kjendissladder. Det er ikke noe galt i det. Man prater om mer overfladiske ting. Virker ganske deilig... 

Det jeg lurer p, egentlig, er om det er de som har det vondt, tungt og vanskelig, som fr et stort behov for snakke med noen om flelsene sine? Jeg vet at jeg har vrt opptatt av flelser siden jeg var ganske ung. Lenge fr kreften rammet mamma, og familien. Jeg tror alts ikke at du m ha det skikkelig vanskelig, slite med mange ting, for at du skal ha et behov for prate med nre, og andre, om hva du fler rundt ting. Jeg spr om dette fordi jeg har det vanskelig, og kan irritere meg over at menneskene rundt meg er s "p overflaten"... jeg er IKKE spesielt intellegent eller intelektuell. Jeg er relativt enkel. Stiller ikke store krav. Jeg nsker bare snakke om flelser med mine nre, uten at det skal vre s stor belastning for dem. 

Bare for begrepsavklare... nr jeg sier "snakke om flelser", mener jeg ikke bare "jeg er sur. Pigg av!". Jeg mener: "Jeg har det ikke noe bra, jeg kjenner meg skikkelig irritabel og frustrert, men jeg vet ikke hvorfor... hva kan det vre? Dette nsker jeg finne ut av, slik at jeg kan f det bedre. Kanskje jeg m grave dypt, men jeg vil ikke ha det snn her". Man analyserer, rett og slett. Og med din venninnes, eller kjrestes, eller mors perspektiv, kan du se ting du ikke ville sett uten dem. DETTE VOKSER VI P, det mener jeg gjelder de fleste. Hvorfor fler jeg s ofte at jeg er alene om nske dette? 

Jeg skal forske ha litt selvinnsikt her... jeg kan godt forst at folk blir trtte p meg. Jeg lurer p alt. Jeg analyserer alt mulig, veier for og imot, kverner p alt mulig og surrer rundt... jeg ser den! "Kan jeg ikke bare fokusere litt mindre p hvordan jeg har det?" - Jo, kanskje det. Tror du jeg fr det bedre da? Det tror ikke psykologen min. Jeg har lrt at man ikke skal nekte flelsene adgang. De skal f komme inn, og man skal mte dem, kjenne p dem og lre seg takle dem. S det sitter litt langt inne hos meg bare "fle mindre" og "lure mindre"... Jeg stiller sprml til meg selv hele tiden, gjerne hyt, sammen med andre. Er det s feil? Jeg vet jo ikke svaret. Skal jeg g rundt og late som om jeg har "myself all figured out", nr jeg overhodet ikke har det? Nei, vet du, jeg skal vre pen om at jeg er usikker p mange ting, for det er snn jeg lrer noe... 

Dette ble en rotete smrje, men jeg har s mye tanker rundt dette... for dere som leser dette: jeg skjnner godt at dere vil sprre dere om hva i all verden det er jeg vil ha svar p... men jeg vet ikke helt selv. Jeg er vel kanskje litt sur fordi folk kan hinte om at jeg skal "ta meg sammen" fordi jeg er opptatt av hva jeg fler. Jeg begynner jo ikke hylgrine hvis du sier "du er sein!". Men jeg er flsom i den forstand at jeg fokuserer mye p hva jeg fler, kanskje til og med mer enn p hva jeg gjr og foretar meg. Mulig det ikke er s veldig positivt som jeg alltid har tenkt. 

 

Ha en god natt <3

 

  • 13.02.2016, 05:44

JEG VET FAKTISK IKKE LENGER


Hvis du blar nedover bloggen min n, vil du kanskje tenke at "Gud, for en sytete og slitsom dame, kan hun ikke skrive om noe annet enn hvor vondt alt mulig er?". De fleste innleggene mine i lpet av den siste tiden er preget av sorg, fortvilelse og hplshet - men vet du hva... det er akkurat dette livet mitt styres av akkurat n. Jeg tenker ikke forske forsvare det. Og jeg krever heller ingen sympati eller forstelse, jeg nsker simpelthen lette p trykket inne i hodet og brystet mitt. Og det stopper ikke her:

Jeg har flere ganger tenkt p at jeg nsker sette ord p de flelsene og tankene som preger dagene, og ikke minst nettene, mest. Om ikke for min egen skyld, s for dere der ute som kjenner dere igjen - dere er ikke alene. 

Marerittet begynner allerede en god stund fr jeg skal legge meg. Jeg vil ikke legge meg, selvom jeg kjenner meg utslitt. Jeg gruer meg til kjenne p stillheten, ensomheten og de vonde tankene.

N har jeg ligget vken i snart 5 timer. Jeg er iskald, samtidig som jeg har ovnen p fullt og svetter ut dyna. De gangene jeg nesten holder p sovne, er det som om en del av min bevissthet river i meg og forteller meg at "det er ikke trygt sovne n! Vkne opp!". Jeg aner ikke hva jeg er redd for. Jeg har ikke sett noen skummel film, jeg har ingen torpedoer p nakken, jeg har foreldrene mine i rommet ved siden av og hunden min ved min side. Jeg er bare redd. For noe. Jeg fler for kaste opp. Jeg vil vekk fra dette! Om bare for en kort stund...

Tankene spinner inne i hodet mitt i en voldsom hastighet: "hva hvis, tenk om, hva gjr du da? Mamma kan d i morgen, tenk om hun ikke vkner opp i dag, tenk om vsken i lungene hennes plutselig frer til kvelning og hva gjr pappa nr hun dr?! Hva om akkurat dette yeblikket er det hvor du bestemmer deg for gi opp alt og det skjer er vendepunkt i livet ditt som delegger alt?! Hva om kjresten din fr nok av all negativiteten du utstrler, tenk om du mister ham, hva hvis han mter en eller annen sjarmerende jente i syden som har masse overskudd, masse gi... Hva skjer da? Hva om du aldri fler overskudd igjen, tenk om du ikke kan f barn!"... Det fles nesten som om noen roper disse setningene rett inn i ret mitt, jeg klarer ikke styre det, jeg kan ikke unnslippe. Jeg vet at flere av disse tankene er irrelevante, at det er meningslst bekymre seg for det... Men de er her like mye, uansett hvordan jeg kjemper mot dem.

Trene presser seg frem og jeg hrer psykologens stemme inne i hodet mitt: "det aller viktigste n er at du aksepterer flelsene du fr, hvis ikke er dette en kamp du er dmt til tape". Jeg forsker puste dypt og rolig, og tenke: "dette er normalt, du er ikke syk, dette gr bra, du kommer ikke til d av dette". Det hjelper ta seg sammen litt, men med en gang jeg slapper av for mye, kommer tankene galopperende tilbake. 

Jeg vil ut, vekk, bort!!! Dette er s ubeskrivelig vondt og jeg orker ikke innse at dette kanskje vil vare i flere uker, mneder, kanskje r... Jeg blir et offer, og det eneste jeg kan gjre er krype sammen i en liten klump, la trene komme og grte meg i svn. 

Hva slags liv er dette? Hvor lenge skal det vre snn? Jeg er jo frisk! Jeg er glad, positiv, tysete, full av kjrlighet, forventninger, hp og lyst! Hva er det som skjer med meg?! 

Jeg forsker roe meg ned, forsker ta styring over tankene, og noen ganger klarer jeg det og fr den svnen jeg trenger, mens andre ganger kan jeg ligge vken i timesvis. Nr dagen starter, nr verden vkner og fuglene begynner synge, s er jeg utslitt. Da er det ikke rart at jeg fr panikk av tanken p at noen skal forvente noe som helst av meg, at jeg skal kunne dra p skolen og prestere noe, at jeg skal kunne gi andre mennesker noe av meg selv, nr jeg rett og slett er helt utbrent... Jeg m sette en grense, og jeg gjr det n: 

Jeg skal ske om permisjon fra skolen i det siste emnet fr sommeren, slik at jeg kan bruke den tiden jeg trenger p komme meg p bena igjen. Jeg har fortsatt mye hp igjen, og jeg hviler meg p at denne tilstanden er noe som inntraff veldig brtt, og jeg hper den forsvinner like brtt igjen. Jeg har forventninger til fremtiden. Jeg gleder meg til livet kjresten min og jeg har foran oss. Jeg skulle bare noen ganger nske at noen tok tak i meg og fortalte meg at dette kommer til g fint. Der fles det ikke snn i det hele tatt... Jeg vet ikke hva jeg skal gjre. Jeg vet ikke lenger.

  • 11.02.2016, 21:16

DET GJR VONDT, MEN JEG KAN IKKE FLYKTE


Jeg er snart halvveis til 50, sitter p mine foreldres kjkken, hrer p sanger som gjr meg sykt emosjonell, chugger vin og skriver innlegg om hvor synd det er p meg. Vil du fortsette lese? Blamer deg ikke om du lar vre. Dette er slitsomt, sytete og patetisk - men dette er min dagbok, en dagbok uten noe form for ls - alle kan f se om de vil. Velkommen inn. Jeg kan ikke kjempe mot de vonde tankene og flelsene, og jeg har behov for lufte det. 

Kjresten min heter Jakob og jeg skal gifte meg med ham nr jeg blir stor - med mindre han innser hva slags kvinne han har rotet seg borti og fr kalde ftter. Forelpig virker han uvitende. Jeg elsker ham, mer enn jeg selv klarer takle. Jeg sliter med ha det bra nr han er langt unna - slik som n. Han er mange, mange, mange mil unna. I syden, med sin kjre familie, og han skal vre der i to uker. Han fortjener det virkelig, han jobber s hardt nr han er hjemme. Er glad for ham.

Jeg spr ofte meg selv om dette er sunt, knytte seg s sterkt til en mann. Mange ville kanskje si at det er helt naturlig, og slik det skal vre, mens andre ville nok si at det er destruktivt, og at man m srge for kunne st alene ogs. Jeg vil si det er destruktivt, i hvert fall i lengden. Jeg opplever ikke at dette er s positivt, det at jeg blir s avhengig av hans sttte, verken for ham eller for meg. Han vet at jeg har det vanskelig, og at jeg synes det var tft da han dro. Jeg er fullstendig pen og rlig med ham om hvordan jeg har det - jeg kunne virkelig aldri tenke meg noe annet. penhet rundt flelser er ekstremt viktig for meg i parforhold. Alts, det at vi er et par som er nre med hverandre, str sammen og sttter hverandre hres jo veldig flott ut, er det ikke det alle nsker seg i et forhold? Det som gjr meg urolig her, det er at jeg viser et mnster, og det mnsteret gr ut p at jeg faktisk blir avhengig av hans nrvr og sttte.

N skal det sies at dette er litt spesielt tilfelle, og for dere som ikke har lest andre innlegg her, s er min mamma alvorlig syk - av kreft. Jeg har, som en flge av hele den pkjenningen, utviklet en stor angst, og sliter ganske mye psykisk. Da er det kanskje ikke s rart at han som jeg elsker aller hyest, at han blir ekstremt viktig for meg... jeg vet allikevel ikke helt hvordan jeg skal takle dette. Jeg kan ikke akkurat sette livet mitt p vent i to uker, frem til han kommer tilbake. Jeg hater virkelig at jeg har blitt s avhengig. Fler meg liten og uselvstendig. Allikevel er det vanskelig kjempe mot trene nr jeg vet at han er s uendelig langt unna, og at jeg s gjerne skulle vrt hos ham. 

Det er en liten faen i meg som sier: "DU, vet du hva! Det kommer til komme vanskelige stunder fremover i deres liv, og du M FAKTISK KLARE TA VARE P DEG SELV". Dette er en fin trening for meg, p en mte... jeg har to valg: 1. jeg kan legge meg i sengen og ligge der og grine i to uker fremover, og tenke p at Jakob koser seg i paradis, og at jeg ikke kunne vre med, og "hvorfor mtte han dra???!" og blablabla... eller 2. jeg kan ta meg selv i nakkeskinnet, svelge grten, dra p meg treningstyet og bruke kroppen! F ut sinne, irritasjon og sorg. Jeg kan gjre sm, hyggelige ting for meg selv og jeg kan tilbringe tid med venner og familie. Skjerpe meg litt, "kvinne" meg opp, rett og slett.

Jeg jobber mot alternativ 2... men det tar tid. Og jeg er her hvor jeg er akkurat n, med vinglasset i hnda og trevte yne, med et savn i brystet som gjr at jeg fler at jeg skal sprekke... Jeg m godta at jeg er her, og at dette var veldig tft for meg akkurat n. Jeg gleder meg ekstremt til se, kysse og holde Jakob igjen, og nr den tid kommer, er jeg kanskje til og med sterkere enn jeg var da han dro!

Takk for at du leste. 

  • 07.02.2016, 22:57

EGET TRENINGSPROGRAM OG KARI TRAA-TY


N begynner det bli alvor her! Nytt Kari Traa-treningssett! Jeg leker ikke trening n! 

I morgen er det opp og hopp klokken 07:30, og ut og praktisere treningsprogrammet jeg har ftt av fysioterapauten! :) 

 

Nytt er alltid stas :) 

Go me! Gir dette en sjanse - Metaburn. Skal visst fungere bra... Er skeptisk. 

 

Flg med og se om jeg failer! ;P 

fridafeather

Musikalsk, dyreglad og drmmende sykepleiestudent bosatt i Oslo. Blogger om det som engasjerer meg, ellers det som skjer i min nogenlunde normale hverdag. :)

Search

Bloggdesign

hits