• 03.06.2017, 05:43

Med en liten spire i magen


Det stemmer, du leste riktig! Jakob og jeg skal bli foreldre! Kan du tro det? Kanskje du allerede visste det? Nå har vi nemlig kommet til det punktet hvor vi føler det er trygt å fortelle det til venner og familie. Jeg er så lykkelig!! Dette har jeg ventet på siden jeg var 7 år gammel, da jeg forsto greia med bebier i magen. Jeg husker fortsatt at da noen spurte meg hva jeg ville bli når jeg ble stor, svarte jeg at jeg ikke visste - men jeg visste egentlig; jeg skulle enten bli stalljente, prinsesse eller mamma!


Mammadrømmen, som nå har blitt så nær, er fortsatt ganske diffus for meg. Jeg vet at det handler om det å føle enorm kjærlighet for, tilknytning til og begeistring over sitt nyfødte nøste, men også om utallige bleieskift, søvnløse netter, barnegråt og en hel del fortvilelse og frustrasjon. Og jeg kan nesten ikke vente med å begynne på den reisen. Selv om jeg er ganske redd for og spent på det som møter oss er jeg overbevist om at jeg kommer til å elske rollen som mor, og at Jakob kommer til å bli en helt fantastisk pappa. For første gang på lenge kjenner jeg meg så selvsikker og trygg - denne biffen skal vi fikse, uansett hvor tøft det kommer til å bli! Et av målene mine er at jeg skal bli en mamma som er full av kjærlighet, som er nær, varm og stødig, i god kontakt med sine følelser, slik som min mamma var. Det ville vært fantastisk.


Vi er nå i slutten av graviditetsuke elleve (10 + 6), og i morgen går vi inn i den "hellige" tolvte uken. For de som ikke vet det, sies det at risikoen for spontanabort blir kraftig redusert i tolvte uke, og mange gravide opplever at kvalmen avtar nå. For meg forsvant kvalmen i løpet av uken som var, uke 11 - fantastisk!!! Jeg kan endelig spise fulle måltider, ikke bare tørre kavringer med smør eller ostebriks, og jeg kan drikke noe annet enn farrisvann + eplejuice. Og jeg brekker meg ikke lenger på bussen eller på jobb. Tipp topp! 


Jeg vet at det fortsatt finnes en sjanse for at komplikasjoner kan oppstå, og alt vi kan gjøre er å krysse fingrene for at den lille holder seg frisk og fin og trygt inne i magen. Jeg prøver også å ha et bevisst og riktig kosthold, og ta kosttilskudd som bebien og jeg trenger. Det kan være vanskelig når kroppen skriker etter KUN dundersalt og aprikoser. Spennende, hvert fall, fordi cravings'ene endrer seg fra uke til uke - forrige uke var det vaniljeis, gulrøtter og lakris, og uka før det var det vel honning og loff. Jeg håper jeg klarer å gi bebien det den skal ha i tiden fremover!

 



Så. Nå har du fått et lite innblikk i denne verpehønas tanker og forventninger. Og Jakob, han er en fantastisk kjæreste og samboer, som gjør alt han kan for at jeg skal føle meg ivaretatt og elsket: han lager rare måltider til meg, skaffer det jeg ønsker meg på butikken og lufter hunden vår når jeg er trøtt og sur. Og han er nær og god og lytter til mine rare problematikker, som han ikke så lett kan sette seg inn i. Han er virkelig en fantastisk støtte og kommer til å bli den beste pappaen. Det tror jeg alle som kjenner ham vet. 
Vi gleder oss til den første svangerskapskontrollen nå i slutten av juni. Vi har forøvrig også vært på tidlig ultralyd for å konstatere hvor langt jeg var kommet. Da var jeg i uke 9, og vi kunne høre tydelige, sterke, jevne hjerteslag. Det var en flott opplevelse! Under legger jeg med et bilde av den lille, bare 7 uker gammel. Jeg kommer sikkert til å oppdatere bloggen i den spennende tiden som kommer! :) Takk for at du leste! 

 

   



 

 

 

 

 

 

 

 

  • 28.04.2017, 12:18

En hyllest til vår flotte mamma


I mammas begravelse hadde jeg, ved hjelp av to av mine søsken, skrevet en liten tale. Jeg ønsker å dele den med deg. Det føles godt for meg å få lov til å dele, og kanskje kan det gi deg noe også. 

"Vår kjære mamma, alle deres kjære Hege,
hennes kjærlighet for sine nære var grenseløs. Dette fikk vi barna kjenne. Mammas engasjement i oss og i våre liv gjenspeilet hennes kjærlighet for oss. Da vi kom hjem etter en opplevelse og ivret etter å dele den med henne ble vi bestandig møtt av en lyttende mamma med et stort og varmt smil. Hun lyttet alltid, samme hvor utslitt hun var, samme hvor mange år det tok før jeg kom til poenget, samme hvor uinteressant det var å høre om våre barnslige påfunn og ville ablegøyer. Hun tok seg sammen, og så oss, elsket oss - ubetinget og alltid. Og det å bli lyttet til og sett, det var en av de mange tingene som gjorde barndommen vår fantastisk. Jeg har ingenting å utsette på min kjære mamma i alle de årene jeg har fått ha henne - og jeg har hatt min "mamma er teitest i verden"-fase - alt jeg vil si er at det beste komplimentet noen kan gi meg, er at jeg er lik min mor. Det er da jeg virkelig skinner.
De siste tre årene var fryktelig tøffe for mamma. Og for oss. Å se mammaen sin stå i en slik sorg, bli tatt fra deg, sakte men sikkert, det er ubeskrivelig vondt. Å se pappaen sin stå i, dag etter dag, uke etter uke, år etter år, som den klippen han er, det gjør vondt. Og vi er helt maktesløse. Det har ikke vært lett, men mamma nektet å bukke under. Jeg husker enda at hun sa; "ja, jeg har smerter og ja, jeg er sliten, men jeg nekter å legge meg i den sengen, for da kommer jeg kanskje ikke opp igjen. Og kreften får ikke ta knekken på meg helt enda!"
Mot slutten måtte vi nærmest tvinge henne til å legge seg når hun var for sliten. For et mot hun hadde, og for et sterkt hjerte. Det viste hun helt frem til det siste, da hun levde mange flere dager enn vi hadde forventet. Kroppen var utslitt, men hjertet banket hardt! For ei dame. Jeg kunne snakket i timesvis, kanskje dagevis, om hvor enestående mamma var! Men alle dere som sitter her, dere har deres historie med mamma, og jeg tror vi alle kan være enige om at hun var akkurat det - enestående! Du vil alltid ha en plass i hjertene våre, og du vil leve videre i oss. Vi lover å være snille med hverandre og alltid være samlet som en familie. Takk, mamma. 

Hilsen de tre små grisene"

  • 29.11.2016, 14:38

4 måneder har gått


Nå begynner jeg å kjenne at det er lenge siden jeg har sett henne. Nesten 4 måneder har gått. Jeg har fortsatt dager hvor jeg våkner opp hjemme og håper å finne mamma syngende på kjøkkenet, romsterende rundt, glad, varm og full av energi. Håper at alt dette bare har vært en vond drøm. Så slår det meg, at hun faktisk ikke lever lenger. Tårene presser seg på og tomheten i brystet føles enorm. Jeg holder meg opptatt; leser til eksamen, er sosial med venner, har det hyggelig og koser meg - men tanken på at mamma ikke er der når jeg kommer hjem gjør at det knyter seg i brystet. Det er rart hvordan hodet mitt tuller med meg... akkurat som om jeg går og tenker at hun bare er på reise et sted, og at jeg vil se, klemme og oppleve henne igjen snart. Det kommer nok til å gå mange år før jeg faktisk skjønner at hun er borte. Og jeg vil ta den tiden jeg trenger. 

 

Opp i alt som er vondt, prøver vi å leve livet videre uten Hege. Vi vet at hun er med oss, en del av henne finnes i alle oss som kjente henne. Vi er flinke til å tenke på alt godt som var, mammas nydelige smil og smittende latter. Alt hun har lært meg bærer jeg med meg videre, og jeg takker henne hver dag for at hun har gitt meg et fantastisk liv. 



"Kjære mammaen min. Jeg savner deg... 

Det føles godt å komme hit. Jeg opplever at jeg kommer nærmere deg. Her ligger du, asken din, i fred og ro, og jeg vet alltid hvor jeg kan finne deg. 

Selv nå, når jeg ikke kan se deg, røre ved deg eller høre deg, opplever jeg at du finnes et sted, smilende, lyttende, nær. Det kan hende jeg lurer meg selv, men jeg føler meg beskyttet, trygg, nærmest våket over når jeg kommer hit. Her kan jeg sørge, og jeg føler din støttende hånd på skulderen. 

Jeg håper du har det godt der du er nå. Jeg håper du tenker tilbake på livet ditt, at du ikke angrer på noe. Jeg håper du vet at mannen din, barna dine og alle du har gledet med ditt nærvær, tenker på deg og kjenner takknemlighet, kjærlighet og varme. En del av meg håper at du hører meg, kanskje til og med ser meg, her jeg sitter. Jeg håper du ser tårene mine, at du forstår din betydning for meg - for barna dine. Alt du har gitt oss, skal vi nå gi videre til våre. Omsorgen, kjærligheten og motet. Du vil alltid leve videre og en gnist fra deg finnes i oss. 

Hvil i fred, skjønneste mammaen min."
 

  • 27.09.2016, 19:00

"Hei, doktor. Kan du fikse meg? Jeg orker ikke å føle mer..."


Først må jeg si at jeg har gått en lang prosess før jeg nå kan skrive om dette... mest fordi jeg har vært så langt nede. Og fordi jeg ikke skjønner hva som skjer. Men nå er jeg her, foran tastaturet, og skriver. Jeg tror det er en del av min måte å forstå dette på. Skrive ned tankene. Så her kommer de...

Kanskje er jeg premenstruell, kanskje er jeg manisk-depressiv, kanskje er jeg bipolar, kanskje er jeg psykotisk, kanskje bør jeg medisineres... jeg er i hvert fall en ting: SINNSYKT FRUSTRERT. Og jeg føler. SÅ MYE - HELE TIDEN. Jeg føler meg glad, men trist, trøtt, men våken, stressa, men lat, irritert, men blid, selvstendig, men avhengig, fortvilet og håpløs, men samtidig full av håp og entusiasme. Og om jeg ikke allerede er gal, så kommer jeg snart til å bli det. Om du, som sitter og leser dette, har oppskriften på likegyldighet... jeg ofrer skjorta for den oppskriften. Skal jeg begynne å røyke hasj? Folk gjør jo det, da! Hvis de går i gjennom noe vanskelig, jo? Ikke alle, så klart. Neida, pappa, jeg skal ikke røyke hasj. Men den følelsen av at "det er ikke så farlig, det ordner seg!". HASHTAG DENFØLELSEN. Gi meg den! Jeg orker seriøst ikke mer av dette her. Jeg har tenkt, reflektert, grublet, resonnert... "hvorfor kan jeg ikke bare føle RO? Trygghet, selvstendighet, tilfredshet?". Kan du fortelle meg at dette er heeelt normalt? Moren min døde jo nettopp, og jeg har vært opplevd mye tungt de siste tre årene... Det er ikke så rart at jeg har det vanskelig. Jo, kanskje det er det. Kanskje når det gjelder noe av dette, men ikke alt. Hvilke følelser er knyttet til hva? Hvem skal jeg kjefte på når jeg er sint? Jeg vet ikke, for jeg vet ikke om den jeg tror jeg er sint på, er den jeg faktisk er sint på. Så det ender med at jeg lar være å kjefte på andre, jeg kjefter på meg selv, når jeg kanskje egentlig er sint på et annet menneske. Så går tiden... og jeg føler meg elendig, forvirret, orker ikke stå opp, vil ikke spise, vil ikke drikke, vil ikke møte folk... jeg er bare så sint på meg selv. Så fryktelig sint... Så sint på alt jeg ikke får til, som alle andre får til. Så flau over at jeg er så avhengig av kjæresten, som har flyttet til en annen by, for å følge det han drømmer om. Og han fortjener pusterom, men jeg klarer ikke gi ham det. Så blir jeg sint igjen. På ham, for at han dro, og på meg, fordi jeg føler det jeg føler og er den jeg er. KAOS. 

Jeg tror jeg snakker for de fleste mennesker, når jeg sier at for at vi skal ha det bra, må vi like oss selv og trives i vårt eget selskap. Hvordan elske seg selv igjen, hvis man over flere år har hatet? Hvis man ikke er stolt over å være den man er og det man utretter? Jeg vet ikke... hvor skal jeg begynne? Det er tydeligvis ikke bare lett å endre meg, for jeg har en fantastisk familie, og jeg har en kjæreste du ikke finner maken til. Han er så tålmodig, så omsorgsfull, så enestående, og han... han elsker meg. Akkurat den jeg er. Hvorfor kan ikke jeg? 

Mamma var et stolt følelsesmenneske. Jeg beundret henne for det, sååå mye... Jeg synes det var så fint å se et menneske i så god kontakt med følelsene sine, og hvor balansert hun kunne være, hvor glad... Jeg er som henne, bare at jeg ikke er stolt av at jeg føler så mye. Ikke akkurat nå. Jeg blir sprø, og jeg skulle gitt så mye for å bare... få en pause fra alle følelsene. Jeg klarer ikke ta gode avgjørelser for meg selv, jeg har kjørt meg fast i et destruktivt mønster som jeg ikke kommer ut av, på grunn av alle følelsene. Jeg kan ikke styre dem, de styrer meg... fullstendig. Klarer du å si: "Nei, nå må du holde hodet kaldt og ta riktig avgjørelse, selv om du er fryktelig lei deg og har lyst til å velge noe annet"? Jeg kan tenke dette, men jeg klarer ikke å handle deretter. Følelsene har fullstendig kontroll. Så... hvordan gjenvinner man kontroll over seg selv, da? Det blir jo som å ta kontrollen fra seg selv, og gi den til en annen del av seg selv. Høres jo litt teit ut? Handler vel mer om å bli bevisst hvordan jeg kan styre den delen av meg som føler, med tankene mine.  

Jeg fant denne artikkelen: http://www.nettavisen.no/nyheter/flelser-gjr-deg-ufornuftig/701978.html, som belyser følelser og hvordan de kan gjøre deg ufornuftig. Her trekker de riktignok frem pengespill... vet ikke hvor relevant det er. I en annen artikkel står det: "Mye av det vi tenker, føler og foretar oss er styrt av ubevisste krefter. Noen studier viser at opp mot 95 % av sinnets bevegelser er ubevisst. Våre tanker og følelser er diktert av tidligere erfaringer, og de fleste av oss har utviklet enkelte ubevisste automatiske mønster som hemmer oss i egen utvikling". Sa du hemmer utvikling? JA! PRESIS! Jeg kommer jo ikke videre med noe... "De fleste av oss"... så jeg er ikke alene! Jeg er kanskje bare litt ekstrem akkurat nå? Psykologen min har en utfordring, ja... vi ønsker ham lykke til i morgen! 

Takk for utblåsningen, og takk for meg. 

 



 

 

  • 31.08.2016, 21:28

Tiden etterpå


Ja, så skjedde det - det vi alle visste ville skje. Morgenen den 3. august sovnet mamma stille inn. Vi stod rundt henne, og så på at hun tok sitt siste åndedrett. Vi gråt, vi klemte, henne og hverandre. Det er helt spesielt å se en skjel forlate kroppen. Akkurat i det hun åndet ut, kjente jeg at vi ble en person mindre i rommet. En varme, som jeg har kjent på hele livet, forsvant. Mammas varme... Borte. Den bølgen som kom over meg da, den har jeg aldri kjent maken til. Som om noe inni meg kollapset. Jeg kunne nesten kjenne hvordan ryggraden min krummet seg, jeg ble så tynget ned...

Så... På den andre siden, når jeg hadde summet meg litt, kjente jeg en slags lettelse. Nå har hun fred, tenkte jeg. Vi gråt, alle sammen, den dagen, og dagene etterpå. Så kom dagen, bisettelsen. "Hun er virkelig borte", sa jeg til meg selv. Jeg vet ikke om jeg enda har insett det. Når jeg snakker med andre om huset hjemme, sier jeg hos "mamma og pappa". De siste gangene har jeg tatt meg selv i det - "hjemme hos... pappa". Når jeg sier den setningen kjenner jeg hvor glad jeg er for pappa. At han er der. Han kan fylle det vonde tomrommet i brystet, bare ved å utveksle noen få ord med meg over telefon. Når jeg snakker med ham, føler jeg at jeg nesten snakker med mamma også. Det er en veldig spesiell og fin følelse. 

Men jo, bisettelsen. Dagen ble fin. Den ble fryktelig tung og fylt med et hav av tårer, men veldig fin - med så mange flotte mennesker som alle bærer sterke og gode minner om mamma. Med mye musikk, fantastiske taler og fin prat. I mammas ånd, virkelig. Hun ville ønsket det slik.

Når alt dette er sagt... Det kommer en tid etterpå. Nuet. Og den tiden vi har foran oss, uten mamma... Det er litt fint -  noen ganger, når jeg skal ta et valg, eller utføre en handling, tenker jeg: "hva ville ho mor tenkt om dette?". Så hører jeg stemmen hennes, latteren hennes; så positiv, så sprudlende, så god og varm. Hun ville nok ha sagt: "dette er det kun du selv som kan avgjøre, Victoria. Du skal ha tro på at det du velger er riktig for deg. Har du lyst på den sjokoladen, og føler du har fortjent den, så ta den!". Hehe. 

Når jeg tenker på mamma nå, kjenner jeg varme, kjærlighet, glede, men såklart også et sterkt, sterkt savn. Og dette savnet skal jeg leve med. Vi skal leve med det, familien og vennene hennes. Alltid. Og det er greit. Det som er utfordrende, er at ting blir stående stille for meg... De siste tre årene har mamma, hennes sykdom, hvordan hun har det og hva som skal skje videre med henne/oss, opptatt nesten all min tankekapasitet. Nå er det så tomt... Jeg blir stående, med hendene hengende ved siden, tafatt og rar... Hva skal jeg gjøre nå? Det er så tomt innvendig, og jeg begynner å tvile på alt jeg gjør. Det er vel kanskje her psykologien/terapeuten kommer inn i bildet. Jeg tror nok det ville være lurt. For hvis jeg skal klare meg helt på egenhånd nå, slik jeg har vært så bestemt på, kommer jeg sikkert til å droppe ut av studiet, legge meg på sofaen og bli der resten av året. Det går jo ikke. Her igjen, tenker jeg på hva mamma ville ha sagt. Jeg tror hun hadde blitt ganske fortvilet hvis jeg nektet å snakke åpent med noen når jeg hadde det vanskelig. 

Så - for meg blir det neste steg, å ta tak i tomheten, og fylle den med noe som gir meg mening, fortsette å leve og bare "gønne på", som mamma ville sagt. 

Vi savner deg, mamma. Og tenker på deg hele tiden. "Selvom jeg dør skal ikke dere slutte å leve", sa du. Jeg vet at du hadde ønsket at jeg kjemper for å holde meg på rett sti nå i tiden fremover... Og det gir meg motivasjon til å ikke gi slipp på ting, selvom de føles uoverkommelige.

Jeg skal have inn den bacheloren! 

  • 19.07.2016, 16:25

Kjære mor


Det å bli fratatt livet 15-20 år for tidlig... jeg kan bare forestille meg hvor vondt det er. Den sorgen det medbringer, sorgen over alt man ikke har fått oppleve, alt man ikke har fått se, høre og føle, det må være så fryktelig sårt. Jeg får så vondt i magen av å tenke på det. Og sett fra min side, barnas side: det å bli fratatt moren sin altfor tidlig... Jeg tenker så ofte på mine, og mine søskens kommende barn - barnebarna mamma aldri vil få holde i armene sine, aldri vil få kjenne. Hun vil aldri få se meg i den hvite brudekjolen, slik jeg alltid har forestilt meg. Jeg har alltid forestilt meg mamma tale i bryllupet mitt. Hun er så dyktig til å sette ord på ting. Har alltid forestilt meg at hun skal skryte av meg og fortelle alle hvordan hun ser seg selv i meg, hvor lik jeg er henne... Og hvor flott det er. Men sånn blir det ikke. Hun kommer ikke til å være der når jeg føder mitt første barn, og hun kommer ikke til å se meg i den hvite kjolen. Det gjør meg helt fullstendig knust. 

Men dette er kun å se fremover, å se alt som ikke blir... Hva med å se seg litt tilbake også? Hva med å fokusere på alt som har vært? Hva med å rette blikket og oppmerksomheten litt tilbake til alt mamma har vært for meg, pappaen min, søsknene mine, familien, alle hun har møtt og drysset gullstøv over? Det er også viktig, parallellt med sorgen... Det å kunne se tilbake og fryde seg over alt mamma har gitt til alle de rundt seg. Så mye glede hun har spredt, så mye klokt hun har sagt, så mye flott hun har opplevd. For en fantastisk dame hun er. 

Og den fantastiske damen ligger her, ved siden av meg i sykesengen. Fjern, trett og sliten og i morfinrus, fordi smertene er så sterke. Hun er for mange kanskje ugjenkjennelig, fordi mye har forandret seg - men smilet, øynene og det sterke, varme hjertet fullt av kjærlighet, det er likefullt intakt. Og jeg er så stolt. Og glad, samtidig som jeg er utslitt av sorg... Men ja, jeg er glad, for at jeg har fått lov å ha akkurat denne flotte damen til min mamma. 

Jeg savner henne, og hun forsvinner fra meg, litt og litt, for hver dag som går... Men mine sterke, gode, gledesfylte minner av, og med mamma, de vil alltid finnes hos meg. Og oppi all sorg, utmattelse, håpløshet, sinne... så vil jeg alltid kjenne takknemlighet, for at hun er akkurat den hun er <3

 



 

  • 19.06.2016, 21:38

Helvetesfestivalen (ingen bilder!)


Du har helt sikkert hørt om den årlige hundefestivalen i Yulin? Ja, jeg har ikke ord for hvor grusomt det er og jeg skal ikke utsette deg for skrekkbilder- og filmer, jeg kan ikke se det selv heller. Jeg skal bare dele hva jeg tenker, da dette her virkelig tynger hjertet mitt. Hva er greia? Jeg forstår det ikke. Hjelp meg å forstå. I Kina spiser de hundekjøtt. OK. De spiser hund, vi spiser gris, ku, kylling, sau... OK. Sånn er det bare. Jeg respekterer at de i Kina har et annet syn på hunden enn det vi i vesten har... men hvorfor arrangere en festival hvor attraksjonen er at hundene skal pines til døde? Hvorfor i all verden kan de ikke bare sette en kule mellom øya på dyret, også er det gjort? Hvorfor må hundene sitte i så trange bur, og lide i flere dager før de tortureres? 

Jeg har hørt litt forskjellig... "kjøttet smaker visst bedre da, når dyret har lidd", og "det er en gammel tradisjon, det handler om tro og religion...". Påstand nr. 1: Kjøttet smaker bedre. FEIL. Det er helt fullstendig feil. Når et dyr blir utsatt for så mye stress, redsel og smerte, blir kjøttet faktisk seigere enn om dyret har hatt det greit før det ble slaktet. Dyrets kost, forholdene dyret har levd under, hva slags behandling det har fått - dette påvirker kjøttet i stor grad. Jo bedre dyret har hatt det, jo bedre blir kjøttet fra det. Dette er jeg overbevist om. Påstand nr. 2: Gammel kinesisk tradisjon, tro og religion. Også feil. Ifølge mine kilder er denne festivalen noe som har startet nå i de seneste åra. Det er visstnok ingenting i kinesisk historie som tilsier at hunder skal pines. NB! Dersom du sitter med faktaopplysninger som motsier dette, del gjerne med meg. Jeg vet ikke hvor pålitelige de kildene jeg har brukt, er.  

Altså. DERSOM dette stemmer, det jeg nå har påstått - at kjøttet fra hundene ikke smaker noe bedre med den grusomme behandlingen de får, og at denne festivalen ikke grunner i en gammel, kinesisk tradisjon... Hvor i helvete kom denne ideen fra?! Jeg beklager meg på forhånd, for det jeg nå kommer til å si, men jeg er altså så forvirret, så lei meg, så sint, så KVALM! Er alle disse hundrevis av kineserne... er de psykopater? Eier de ingen empati? Er det underholdning for dem å behandle dyrene sånn? Og hvis det er det, høres ikke dette da ut som SYKE mennesker i dine ører? Det er da VIRKELIG ikke naturlig for et mennekse å nyte at et annet individ lider? Om noen Gud har skapt oss, har han IKKE skapt oss sånn. Med mindre det er snakk om en eller annen form for hevn? Greit... tyrefekting. Helt jævlig. Men det publikumet som sitter der på tribunen og heier, spiser popcorn og godter seg over denne dyremishandlingen, de har vel fått dette inn med morsmelka, at "dette, gutten min, dette er underholdning!". Tyrefektinga har vel eksistert i mange, mange år? Eller...? 

Uansett hva slags syn man har på hunden i Kina, så vet vi nå at det er tusenvis av kinesere som slår hardt ned på denne festivalen! De synes det er helt motbydelig. De eier hund selv, og elsker hunden veldig høyt. Så HVORFOR holder disse andre menneskene på med dette? HVILKEN JÆVEL er det som står bak denne festivalen? Den festivalkomiteen der, den skulle jeg gjerne ha tatt et par alvorsord med! HVILKE MENNESKER ER DET SOM STØTTER DETTE? 
Det er litt frustrerende, hele greia, for jeg ønsker å finne ut hva i all verden dette bunner i, men jeg ORKER IKKE å browse meg gjennom nettet. Det går rett og slett ikke. Jeg blir sykemeldt. Det er ikke tull. Jeg kan gå og gråte i timesvis, ikke få sove på flere netter, og de bildene jeg eventuelt har sett, de forsvinner ALDRI. Jeg fungerer rett og slett ikke som menneske hvis jeg utsetter meg for disse tingene. Er det noen der ute som er mer hardhudet, tøffere, ikke blir så berørt, som kan fortelle meg HVORFOR disse menneskene gjør dette mot hundene, og HVORDAN I HELVETE VI KAN STOPPE DET?! 

Jeg gråter så mye for de hundene... og jeg vet at jeg ikke er alene om det, det må da virkelig være noe vi kan gjøre - alle vi som bryr oss? 

  • 18.05.2016, 22:45

Legg vekk telefonen - se deg litt rundt!


Er du en nervøs person? Hvordan kan du egentlig vite, hva kan du måle ut ifra, når mange av menneskene rundt deg er flinke til å skjule det hvis de sliter? Jeg tror ikke jenta bak kassa på Rema i går visste at jeg holdt på å gå i oppløsning fordi jeg leverte inn en oppgave for sent og gjorde læreren frustrert. Jeg var blid, som vanlig, virket sannsynligvis høflig og relativt balansert. Det er jeg ikke. Jeg er et nervevrak. Og jeg er like mye med på å gjemme meg bak et sminket ansikt og et smil, som alle de andre på min alder - jeg som er så fokusert på at vi ikke skal gå rundt som maskerte, feilfrie mennesker. 

Så tenker jeg... Hva hvis. Hva hvis jeg hadde satt meg ned på en benk i all offentlighet og grått? Tatt av masken, gitt faen. Hva tror dere ville skjedd da? Kanskje forbipasserende ville tenke at jeg var syk. Man sitter da ikke i all offentlighet og gråter sånn?! Man søker trøst og hjelp hos en av sine nærmeste - foreldre, venner eller kjæreste - og da sitter man ikke alene på en benk og gråter. Jeg er jo ikke 12 år lenger. Hadde det vært et barn, ja - da er det akseptert. Vi forventer ikke at barn skal beholde fatningen ute blant folk. På grunn av at jeg er en (ung) voksen person, vil jeg faktisk tro at folk flest ville vegret seg for å hjelpe meg. De tenker kanskje at jeg ikke har noen å gå til, siden jeg sitter der alene. Kanskje jeg er psykisk ustabil? 

Litt krunglete måte å komme til poenget på - MEN. Hvorfor er vi så redd for følelser, og ikke minst hverandres? Med en gang noen har en sterk følelsesreaksjon ute blant folk blir han stemplet som gal, eller? Vi får i hvert fall store øyne, står kanskje og filmer i stedet for å hjelpe ham. Satt på spissen...

Jeg vet ikke... Jeg blir bare så trist. Jeg synes virkelig vi skal se på barna! De gråter høyt, de ler høyt, de er utforskende, spørrende og ikke minst MODIGE! For ganske mange år siden hadde jeg dreti meg ut såret min daværende kjæreste  - jeg sto på en bussholdeplass og gråt. Det sto to andre jenter på min alder der. Jeg prøvde å skjule at jeg gråt, men det var nok ganske tydelig, jeg gikk rett og slett i oppløsning. Så kom det en liten gutt gående. Tipper han var rundt 10 år. Han så ut til å skulle gå forbi oss, men jeg fikk totalt hakeslepp da han stoppet, kikket på meg og kom bort til meg: "hvorfor gråter du?". Jeg forsøkte å ta meg sammen litt og sa: "det går bra, jeg er bare litt lei meg." Så spør han videre: "hvorfor er du lei deg? Du kan fortelle meg det, jeg lover å ikke si det videre!". Jeg måtte nesten le litt, fordi han var helt utrolig nydelig. Da fortalte jeg ham at jeg hadde sagt noe dumt og såret en venn som jeg var glad i. Øynene hans lyste liksom litt opp, også sa han: "det har skjedd med meg også, for noen dager siden - jeg begynte å slåss med bestekameraten min fordi han gjorde meg sint. Jeg ble veldig lei meg etterpå og gråt masse fordi jeg følte meg så slem. Når jeg sa unnskyld ble vi venner igjen! Du må ikke gråte. Si unnskyld så blir dere venner!". Jeg kunne ikke annet enn å smile stort. Han smilte tilbake og gikk videre. Jentene ved siden av meg latet som de ikke hadde fått med seg situasjonen og stirret ned i mobiltelefonene sine. Jeg forsøkte å få øyekontakt med ei av de, og når hun møtte blikket mitt fikk jeg et lite smil. 

Det jeg prøver å si er... hva skjer med oss? Hvorfor blir vi, når vi vokser opp, så forsiktige, så handlingslammede i slike situasjoner? Så opptatte av å "oppføre oss" i offentlighet? Jeg sier ikke at vi alle skal gå rundt og prakke følelsene våre på fremmede mennesker... jeg mener ikke at jeg skal sette meg på en benk og grine fordi mamma er syk, for å søke trøst hos fremmede. Men liksom... skjønner du hva jeg mener? Har jeg ikke rett, er vi ikke veldig redde for sterke følelsesreaksjoner, både hos oss selv og hos andre? Hvorfor er det så skummelt å trøste noen du ikke kjenner? Det er ikke sikkert dette gjelder alle - det kan godt være mange der ute som er utadvendte og modige i disse situasjonene, og som gjerne går bort til en fremmed for å hjelpe. Jeg vet, ut i fra meg selv, at det er kjempeskummelt. Vi er kanskje redde for å bli avvist, kjeftet på, for å gjøre det verre? Men seriøst! Hva er oddsen for det? De fleste mennesker ville da virkelig satt pris på omsorg, hvis er tydelig at den fremmede ønsker å hjelpe. Lurer på hvilken retning vi tar videre... blir det mer akseptert å snakke med/dele ting med fremmede på bussen? Har sett noen reklamer som virkelig gir meg håp! Ta blikket opp fra telefonen, og observer medmenneskene rundt deg! Jeg har lyst til å prøve noe nytt... legge fra meg telefonen noen ganger, når jeg sitter på bussen eller på toget, ta ut øreproppene og ta inn hva som skjer rundt meg. Hvem er det jeg ser på? Jeg tror det kan være sunt! Tenk om alle hadde hatt den holdningen! Kanskje vi ville blitt modigere da? :-) 

  • 18.05.2016, 22:15

P-stav - ikke kødd med hormonene mine!


Hei! 

Lenge siden jeg har blogget nå... Jeg har helt ærlig ikke hatt et snev av inspirasjon. Nå tror jeg at jeg kanskje har funnet et brennende hett tema. Kanskje ikke brennende hett, men jeg vil tro det gjelder mange, kanskje akkurat du har erfaring med det, gode eller dårlige? 

Jeg har jo skrevet flere innlegg om mamma og sykdommen hennes, om familien og sorg knyttet til dette. Når et så nært familiemedlem som en mamma blir rammet av uhelbredelig kreft, påvirker jo dette naturligvis humøret mitt i stor grad. Når det er flere faktorer i livet som gjør meg deprimert, trist og tung, kan det være vanskelig å avdekke hva som er hva. Det er bare en stor smørje av vonde følelser og depresjon. Akkurat nå er det ganske vanskelig å skille mellom hva som er sorg og sorgprosess, og hva som er mine "andre greier"... "Andre greier" kan da bl.a. være p-staven. Jeg fikk den for ca. 6 måneder siden. For å være sykepleierstudent, vet jeg svært lite om hormoner og hva som kan skape alvorlig ubalanse. Dette ønsker jeg å lære mer om, og da har jeg jo titalls med lærebøker jeg kan se i! Så langt har jeg ikke kommet enda, men jeg vet dette: jeg har mistanker om at den staven bare har skapt helvete for meg. Nedsatt sexlyst og voldsomme humørsvingninger, slapphet... Generelt lite livsgnist. Jeg vet ikke, jeg tror liksom ikke det er meg. Jeg tror det er den staven. Sammen med andre faktorer, som sykdommen, kanskje. Uansett... Nå har jeg bestemt meg for å fjerne den. Så får jeg litt mer klarhet i hva som faktisk er "meg", sånn som jeg fungerer, og om den staven eventuelt bare ødelegger for meg. Har du noen erfaring med p-stav? Når jeg tenker ordentlig over det, merker jeg at jeg egentlig virkelig misliker tanken på at et fremmedlegeme blir satt inn i armen min, og begynner å styre hormonene mine og humøret mitt. Jeg vil liksom funke selv. Uten det. På den andre siden... Viktigheten av praktisk prevensjonsmiddel er jo også viktig. Men jeg tar heller piller hver dag, som ikke føkker meg opp. 

Victoria out.

 

  • 10.04.2016, 14:07

Korreksjon!


Hei. 

Refererer til forrige innlegg om nettsaken angående mammas sykdom. Har behov for å påpeke noe ved dette, og korrigere: Mamma har 5 barn, hvorav to gutter ikke har blitt nevnt verken i intervjuet eller i nettsaken - noe som er ganske så forferdelig feil. Journalisten bak intervjuet og nettsaken hadde fra første stund fokuset på Ruben, Johannes og meg, da det var ei venninne av oss tre som var koblingen mellom journalisten og oss. Jeg tror også at grunnen til at vi ble så i fokus her, er at vi er ganske mye yngre og også tettere i alder. Mammas to sønner fra første ekteskap er voksne gutter, i hverfall sammenliknet med oss. Jeg mener at dette er årsaken til at de har blitt utelatt i denne saken - men jeg jeg synes lilevel ikke at dette rettferdiggjør det faktum at det står i overskriften: "TRE søsken skal miste sin mamma dette året". Det verste er at dette har gått oss litt hus forbi oppi alt sammen, og det er godt mulig at Ruben, Johannes og jeg bør ha vært enda tydeligere på at vi er FEM søsken som skal miste mamma dette året. 

Dette var svært viktig for meg å påpeke, da våre eldre brødre er minst like rammet. Vi står sammen opp i alt dette, og at noen skulle bli utelukket på denne måten ble veldig leit.

Jeg skal gjøre det jeg kan for å få rettet opp i dette i nettsaken. 

  • 06.04.2016, 23:18

Når mamma skal dø...


Hei. Hvis du ikke allerede har hørt radiointervjuet, eller lest nettsaken, og har lyst til å bli kjent med vår situasjon, kan du klikke her: http://www.nrk.no/vestfold/xl/snart-skal-mamma-do-1.12852299

Tanker i forbindelse med sykdom.

Jeg er 23 år gammel, kalles for ung voksen, men nå når jeg skal miste mammaen min til lungekreft blir jeg ei lita jente igjen. Tårene sitter mye løsere... Men jeg har egentlig ikke grått på lenge nå. Det er faktisk godt over en måned siden jeg gråt. I løpet av de siste 2-3 årene har jeg nok grått så mye at jeg har kunnet tanke en trailer, så jeg kan ikke helt forklare hvorfor jeg nå har hatt en så, tilsynelatende, stabil periode. Likevel, under det du ser er det sårt. Jeg sørger inderlig selvom jeg ikke gråter. Vi sørger alle, alle i familien, alle nære venner, kanskje til og med bekjente av mamma, fordi hun har satt tydelige spor i livet deres. Hun er en sånn type som du ikke glemmer. Fantastisk er hun. Jeg er så stolt av henne. 

Det er rart... mamma har vært syk i snart 3 år. Jeg må snart forstå at ingen av oss kan redde henne. En del av meg har vel forstått det, men hele meg kan ikke godta det. Jeg ser for meg kreften som en svart skygge, en faen, som legger seg over henne og kveler henne, tar henne fra meg. Jeg får lyst til å slå i veggen når jeg tenker på det. Men jeg kan ikke slå i veggen, det er ikke veggens skyld. Det er ikke legenes skyld, det er ikke mammas skyld, heller ikke familiens skyld. Jeg kan ikke skylde på noe som helst. Jeg kan ikke banke opp noen eller noeKreften er som en "boss" du aldri klarer å slå. 

(Mamma og meg)

Noe må sinnet og fortvilelsen gå ut over, og det blir meg selv - stort sett. Jakob, min vidunderlige kjæreste, har vært en boksesekk for meg av og til. Det vil jeg ikke gjøre mer. Det ble altfor vondt, og uten ham som støtte hadde vært ødelagt for lenge siden. Jeg kan ikke skyve ham unna på den måten. SÅ. Jeg ble sint, fortvilet, gal... og da synes jeg at det var fint å kaste opp maten jeg spiste. Jeg har sluttet med det nå. Jeg har tenkt en del på det, hva det var for noe... og da har jeg resonert meg frem til at jeg skulle for faen ha kontroll på vekten min, når alt annet i livet mitt faller sammen. Når du er glad og tjukk, trener du kanskje? Du henter motivasjon fra et sted. Når du er trist og tjukk, kaster du opp maten... kanskje? Jeg tror det er litt sånn, hvert fall for meg. Jeg vil ikke føle at jeg er for stor, men min kilde av motivasjon er fullstendig tom... da tyr man til slike ting. Og det var deilig å føle at jeg fikk ut noe. Det var vondt, ekkelt, jeg ble bekymret for tennene mine, men det var likevel godt.

Jeg skriver meg bort... Jeg skrev over at jeg blir ei lita jente nå, nå når mamma skal dø. Spørsmålene som regjerer hverdagen min er (langt innpust): "hva skjer når mamma dør? Hvem skal jeg gå til for råd, omsorg, kjærlighet, slik kun en mor kan gi? Hva skjer med pappa? Jeg er bekymret for at han skal gå helt i bånn. Jeg vil hjelpe ham, men jeg klarer kanskje ikke hjelpe meg selv... Hva skjer med Jakob og meg? Hva om jeg bare skyver ham lengre og lengre unna meg, og at alt jeg vet om er avstand, fordi jeg ikke har noe å gi ham? Hva skjer med søsknene mine? Jeg må hjelpe dem! Jeg må snakke med dem, vise at jeg er der og vil dele sorgen med dem, støtte dem, men hva om jeg ikke tør? Hva om jeg ikke klarer? Jeg er livredd nå, hvordan kommer jeg da til å føle meg når hun er borte? Da kan hun jo ikke trøste meg... Og hvor havner hun? Hvor blir hun av?" (utpust).

Jeg kan godt forstå at alle disse spørsmålene gjør deg svimmel, sliten... jeg blir helt utslitt av dem. Skulle noen ganger ønske jeg bare kunne ta alt dette seinere... men sånn er det jo ikke, de er der, og de må få være der. De blir kanskje stående ubesvart, noen av dem. Jeg er fryktelig glad i søsknene mine, og i intervjuet får du litt innsikt i hvordan Ruben og Johannes er. De er flotte gutter, som alltid har vært stolt av. Jeg er så utrolig glad for at jeg har dem nå. Jeg skulle ønske vi brukte hverandre mer. 

Dersom du eller noen i din familie har vært/er rammet av kreft, så håper jeg at åpenheten vi viser gjennom intervjuet og nettsaken gir deg noe. 

MOREN min er syk, og jeg skriver BARE om meg selv. Meg, meg, meg. Blir litt uggen av å se det, men dette er min blogg og jeg BLÅSER UT alt jeg har på hjertet. Har hørt jeg er flink til å skrive, men strukturen... den mangler jeg, tror jeg. 

Vi tar en dag av gangen her, det er det eneste vi kan leve med. 

  • 11.03.2016, 23:51

FØLELSER


... for mange kan dette være et skummelt ord. Jeg vet at noen mennesker faktisk skyver fra seg nesten alle følelser de har, og at det til slutt ender med at de ikke engang klarer å forelske seg, fordi de "er ikke så veldig følelsesmennesker"... Jeg vet ikke hvorfor de gjør det. Kanskje de har opplevd forferdelige ting, som gjør at det blir uutholdelig å kjenne på følelser. Kanskje de rett og slett har opplevd ting i livet, fått så mye dritt fra foreldre eller "venner", at de ikke orker å kjenne på hvordan de faktisk har det. De fremstår ganske materialistiske, kyniske og "tomme". Jeg kjøper det ikke. Jeg tror ikke at noe menneske kan være sånn, og at det ikke er noe mer. At du treffer bunn der, liksom. Nope! De undertrykker følelsene sine, fordi de ikke ønsker å møte dem - og selv om det av ulike grunner kan være sykt vanskelig å kjenne på dem, så vil de aldri kunne utvikle seg skikkelig som mennesker hvis de aldri tør å ta tak i det. 

Selvfølgelig, så har du de menneskene som faktisk har det helt fint. De har en jobb de trives i, en flott familie, de er trygge på seg selv og nyter hverdagen. De er lykkelige. Disse menneskene har kanskje ikke så veldig stort behov for å reflektere rundt følelser. De er mer opptatt av ryktet som går om naboen eller kjendissladder. Det er ikke noe galt i det. Man prater om mer overfladiske ting. Virker ganske deilig... 

Det jeg lurer på, egentlig, er om det er de som har det vondt, tungt og vanskelig, som får et stort behov for å snakke med noen om følelsene sine? Jeg vet at jeg har vært opptatt av følelser siden jeg var ganske ung. Lenge før kreften rammet mamma, og familien. Jeg tror altså ikke at du må ha det skikkelig vanskelig, slite med mange ting, for at du skal ha et behov for å prate med nære, og andre, om hva du føler rundt ting. Jeg spør om dette fordi jeg har det vanskelig, og kan irritere meg over at menneskene rundt meg er så "på overflaten"... jeg er IKKE spesielt intellegent eller intelektuell. Jeg er relativt enkel. Stiller ikke store krav. Jeg ønsker bare å snakke om følelser med mine nære, uten at det skal være så stor belastning for dem. 

Bare for å begrepsavklare... når jeg sier "snakke om følelser", mener jeg ikke bare "jeg er sur. Pigg av!". Jeg mener: "Jeg har det ikke noe bra, jeg kjenner meg skikkelig irritabel og frustrert, men jeg vet ikke hvorfor... hva kan det være? Dette ønsker jeg å finne ut av, slik at jeg kan få det bedre. Kanskje jeg må grave dypt, men jeg vil ikke ha det sånn her". Man analyserer, rett og slett. Og med din venninnes, eller kjærestes, eller mors perspektiv, kan du se ting du ikke ville sett uten dem. DETTE VOKSER VI PÅ, det mener jeg gjelder de fleste. Hvorfor føler jeg så ofte at jeg er alene om å ønske dette? 

Jeg skal forsøke å ha litt selvinnsikt her... jeg kan godt forstå at folk blir trøtte på meg. Jeg lurer på alt. Jeg analyserer alt mulig, veier for og imot, kverner på alt mulig og surrer rundt... jeg ser den! "Kan jeg ikke bare fokusere litt mindre på hvordan jeg har det?" - Jo, kanskje det. Tror du jeg får det bedre da? Det tror ikke psykologen min. Jeg har lært at man ikke skal nekte følelsene adgang. De skal få komme inn, og man skal møte dem, kjenne på dem og lære seg å takle dem. Så det sitter litt langt inne hos meg å bare "føle mindre" og "lure mindre"... Jeg stiller spørmål til meg selv hele tiden, gjerne høyt, sammen med andre. Er det så feil? Jeg vet jo ikke svaret. Skal jeg gå rundt og late som om jeg har "myself all figured out", når jeg overhodet ikke har det? Nei, vet du, jeg skal være åpen om at jeg er usikker på mange ting, for det er sånn jeg lærer noe... 

Dette ble en rotete smørje, men jeg har så mye tanker rundt dette... for dere som leser dette: jeg skjønner godt at dere vil spørre dere om hva i all verden det er jeg vil ha svar på... men jeg vet ikke helt selv. Jeg er vel kanskje litt sur fordi folk kan hinte om at jeg skal "ta meg sammen" fordi jeg er opptatt av hva jeg føler. Jeg begynner jo ikke å hylgrine hvis du sier "du er sein!". Men jeg er følsom i den forstand at jeg fokuserer mye på hva jeg føler, kanskje til og med mer enn på hva jeg gjør og foretar meg. Mulig det ikke er så veldig positivt som jeg alltid har tenkt. 

 

Ha en god natt <3

 

  • 13.02.2016, 05:44

JEG VET FAKTISK IKKE LENGER


Hvis du blar nedover bloggen min nå, vil du kanskje tenke at "Gud, for en sytete og slitsom dame, kan hun ikke skrive om noe annet enn hvor vondt alt mulig er?". De fleste innleggene mine i løpet av den siste tiden er preget av sorg, fortvilelse og håpløshet - men vet du hva... det er akkurat dette livet mitt styres av akkurat nå. Jeg tenker ikke å forsøke å forsvare det. Og jeg krever heller ingen sympati eller forståelse, jeg ønsker simpelthen å lette på trykket inne i hodet og brystet mitt. Og det stopper ikke her:

Jeg har flere ganger tenkt på at jeg ønsker å sette ord på de følelsene og tankene som preger dagene, og ikke minst nettene, mest. Om ikke for min egen skyld, så for dere der ute som kjenner dere igjen - dere er ikke alene. 

Marerittet begynner allerede en god stund før jeg skal legge meg. Jeg vil ikke legge meg, selvom jeg kjenner meg utslitt. Jeg gruer meg til å kjenne på stillheten, ensomheten og de vonde tankene.

Nå har jeg ligget våken i snart 5 timer. Jeg er iskald, samtidig som jeg har ovnen på fullt og svetter ut dyna. De gangene jeg nesten holder på å sovne, er det som om en del av min bevissthet river i meg og forteller meg at "det er ikke trygt å sovne nå! Våkne opp!". Jeg aner ikke hva jeg er redd for. Jeg har ikke sett noen skummel film, jeg har ingen torpedoer på nakken, jeg har foreldrene mine i rommet ved siden av og hunden min ved min side. Jeg er bare redd. For noe. Jeg føler for å kaste opp. Jeg vil vekk fra dette! Om bare for en kort stund...

Tankene spinner inne i hodet mitt i en voldsom hastighet: "hva hvis, tenk om, hva gjør du da? Mamma kan dø i morgen, tenk om hun ikke våkner opp i dag, tenk om væsken i lungene hennes plutselig fører til kvelning og hva gjør pappa når hun dør?! Hva om akkurat dette øyeblikket er det hvor du bestemmer deg for å gi opp alt og det skjer er vendepunkt i livet ditt som ødelegger alt?! Hva om kjæresten din får nok av all negativiteten du utstråler, tenk om du mister ham, hva hvis han møter en eller annen sjarmerende jente i syden som har masse overskudd, masse å gi... Hva skjer da? Hva om du aldri føler overskudd igjen, tenk om du ikke kan få barn!"... Det føles nesten som om noen roper disse setningene rett inn i øret mitt, jeg klarer ikke å styre det, jeg kan ikke unnslippe. Jeg vet at flere av disse tankene er irrelevante, at det er meningsløst å bekymre seg for det... Men de er her like mye, uansett hvordan jeg kjemper mot dem.

Tårene presser seg frem og jeg hører psykologens stemme inne i hodet mitt: "det aller viktigste nå er at du aksepterer følelsene du får, hvis ikke er dette en kamp du er dømt til å tape". Jeg forsøker å puste dypt og rolig, og tenke: "dette er normalt, du er ikke syk, dette går bra, du kommer ikke til å dø av dette". Det hjelper å ta seg sammen litt, men med en gang jeg slapper av for mye, kommer tankene galopperende tilbake. 

Jeg vil ut, vekk, bort!!! Dette er så ubeskrivelig vondt og jeg orker ikke å innse at dette kanskje vil vare i flere uker, måneder, kanskje år... Jeg blir et offer, og det eneste jeg kan gjøre er å krype sammen i en liten klump, la tårene komme og gråte meg i søvn. 

Hva slags liv er dette? Hvor lenge skal det være sånn? Jeg er jo frisk! Jeg er glad, positiv, tøysete, full av kjærlighet, forventninger, håp og lyst! Hva er det som skjer med meg?! 

Jeg forsøker å roe meg ned, forsøker å ta styring over tankene, og noen ganger klarer jeg det og får den søvnen jeg trenger, mens andre ganger kan jeg ligge våken i timesvis. Når dagen starter, når verden våkner og fuglene begynner å synge, så er jeg utslitt. Da er det ikke rart at jeg får panikk av tanken på at noen skal forvente noe som helst av meg, at jeg skal kunne dra på skolen og prestere noe, at jeg skal kunne gi andre mennesker noe av meg selv, når jeg rett og slett er helt utbrent... Jeg må sette en grense, og jeg gjør det nå: 

Jeg skal søke om permisjon fra skolen i det siste emnet før sommeren, slik at jeg kan bruke den tiden jeg trenger på å komme meg på bena igjen. Jeg har fortsatt mye håp igjen, og jeg hviler meg på at denne tilstanden er noe som inntraff veldig brått, og jeg håper den forsvinner like brått igjen. Jeg har forventninger til fremtiden. Jeg gleder meg til livet kjæresten min og jeg har foran oss. Jeg skulle bare noen ganger ønske at noen tok tak i meg og fortalte meg at dette kommer til å gå fint. Der føles det ikke sånn i det hele tatt... Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vet ikke lenger.

  • 11.02.2016, 21:16

DET GJØR VONDT, MEN JEG KAN IKKE FLYKTE


Jeg er snart halvveis til 50, sitter på mine foreldres kjøkken, hører på sanger som gjør meg sykt emosjonell, chugger vin og skriver innlegg om hvor synd det er på meg. Vil du fortsette å lese? Blamer deg ikke om du lar være. Dette er slitsomt, sytete og patetisk - men dette er min dagbok, en dagbok uten noe form for lås - alle kan få se om de vil. Velkommen inn. Jeg kan ikke kjempe mot de vonde tankene og følelsene, og jeg har behov for å lufte det. 

Kjæresten min heter Jakob og jeg skal gifte meg med ham når jeg blir stor - med mindre han innser hva slags kvinne han har rotet seg borti og får kalde føtter. Foreløpig virker han uvitende. Jeg elsker ham, mer enn jeg selv klarer å takle. Jeg sliter med å ha det bra når han er langt unna - slik som nå. Han er mange, mange, mange mil unna. I syden, med sin kjære familie, og han skal være der i to uker. Han fortjener det virkelig, han jobber så hardt når han er hjemme. Er glad for ham.

Jeg spør ofte meg selv om dette er sunt, å knytte seg så sterkt til en mann. Mange ville kanskje si at det er helt naturlig, og slik det skal være, mens andre ville nok si at det er destruktivt, og at man må sørge for å kunne stå alene også. Jeg vil si det er destruktivt, i hvert fall i lengden. Jeg opplever ikke at dette er så positivt, det at jeg blir så avhengig av hans støtte, verken for ham eller for meg. Han vet at jeg har det vanskelig, og at jeg synes det var tøft da han dro. Jeg er fullstendig åpen og ærlig med ham om hvordan jeg har det - jeg kunne virkelig aldri tenke meg noe annet. Åpenhet rundt følelser er ekstremt viktig for meg i parforhold. Altså, det at vi er et par som er nære med hverandre, står sammen og støtter hverandre høres jo veldig flott ut, er det ikke det alle ønsker seg i et forhold? Det som gjør meg urolig her, det er at jeg viser et mønster, og det mønsteret går ut på at jeg faktisk blir avhengig av hans nærvær og støtte.

Nå skal det sies at dette er litt spesielt tilfelle, og for dere som ikke har lest andre innlegg her, så er min mamma alvorlig syk - av kreft. Jeg har, som en følge av hele den påkjenningen, utviklet en stor angst, og sliter ganske mye psykisk. Da er det kanskje ikke så rart at han som jeg elsker aller høyest, at han blir ekstremt viktig for meg... jeg vet allikevel ikke helt hvordan jeg skal takle dette. Jeg kan ikke akkurat sette livet mitt på vent i to uker, frem til han kommer tilbake. Jeg hater virkelig at jeg har blitt så avhengig. Føler meg liten og uselvstendig. Allikevel er det vanskelig å kjempe mot tårene når jeg vet at han er så uendelig langt unna, og at jeg så gjerne skulle vært hos ham. 

Det er en liten faen i meg som sier: "DU, vet du hva! Det kommer til å komme vanskelige stunder fremover i deres liv, og du MÅ FAKTISK KLARE Å TA VARE PÅ DEG SELV". Dette er en fin trening for meg, på en måte... jeg har to valg: 1. jeg kan legge meg i sengen og ligge der og grine i to uker fremover, og tenke på at Jakob koser seg i paradis, og at jeg ikke kunne være med, og "hvorfor måtte han dra???!" og blablabla... eller 2. jeg kan ta meg selv i nakkeskinnet, svelge gråten, dra på meg treningstøyet og bruke kroppen! Få ut sinne, irritasjon og sorg. Jeg kan gjøre små, hyggelige ting for meg selv og jeg kan tilbringe tid med venner og familie. Skjerpe meg litt, "kvinne" meg opp, rett og slett.

Jeg jobber mot alternativ 2... men det tar tid. Og jeg er her hvor jeg er akkurat nå, med vinglasset i hånda og tårevåte øyne, med et savn i brystet som gjør at jeg føler at jeg skal sprekke... Jeg må godta at jeg er her, og at dette var veldig tøft for meg akkurat nå. Jeg gleder meg ekstremt til å se, kysse og holde Jakob igjen, og når den tid kommer, er jeg kanskje til og med sterkere enn jeg var da han dro!

Takk for at du leste. 

  • 07.02.2016, 22:57

EGET TRENINGSPROGRAM OG KARI TRAA-TØY


Nå begynner det å bli alvor her! Nytt Kari Traa-treningssett! Jeg leker ikke trening nå! 

I morgen er det opp og hopp klokken 07:30, og ut og praktisere treningsprogrammet jeg har fått av fysioterapauten! :) 

 

Nytt er alltid stas :) 

Go me! Gir dette en sjanse - Metaburn. Skal visst fungere bra... Er skeptisk. 

 

Følg med og se om jeg failer! ;P 

fridafeather

Musikalsk, dyreglad og drømmende sykepleiestudent bosatt i Oslo. Blogger om det som engasjerer meg, ellers det som skjer i min nogenlunde normale hverdag. :)

Search

Bloggdesign

hits